Ingen "feelgood"-bok akkurat, men en fascinerende og stemningsfull leseopplevelse.
Eliza May Drayden (en Emily Bronté-inspirert skikkelse) er på en eller annen måte knyttet til alle personene vi følger i boken. Hvert kapittel tar for seg en persons liv, som viser seg å enten speile Elizas liv, eller være direkte knyttet til Eliza. Jeg er ingen litteraturviter eller bokanalytiker, men denne boken tar utvilsomt opp endel spørsmål om litteratur og kvinner i litteraturen, men handler slik jeg tolker den til sist om tid. Hvordan endrer tiden på hvordan personer og verk oppfattes?
Boken hadde kanskje havnet på en sekser om jeg hadde hatt den intellektuelle kapasiteten til å fullstendig skjønne hva jeg leste (eller er det meningen at man skal forstå alt)?
Uansett er jeg glad for å ha lest boken, og selv om den kan oppfattes å ha et litt variabelt tempo og driv, så klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at dette er helt bevisst fra forfatterens side nettopp for å understreke hvordan tiden i seg selv kan oppfattes.
Nå ser dette fryktelig pretensiøst ut ser jeg, så la meg stoppe mens jeg ennå har tid.
Sist sett
