I følge Knausgård selv er dette nest siste bok i serien om Morgenstjernen, og tradisjonen tro tenker jeg etter de første fire-fem sidene at dette her er fullstendig uleselig.
Denne gang har Knausgård funnet seg 100 år gamle tekster fra en russisk-ortodoks prest han kan esseyifisere kontinuerlig gjennom sin siste bok, og som vanlig, akkurat i det en er klar til å kverne opp boka lånt fra biblioteket, slår den over i den kjente Knausgård-galoppen og en får betalt for siste siders jobbing.
Denne gang er det Joar Løyning vi følger, broren til Sivert fra den tredje boka, den med alle essey-tekstene om sopp vet du. Han lever et tilbaketrukket liv som professor innen astrofysikk, og har selvsagt spennende dager nå med denne tindrende Morgenstjernen.
Selv som astrofysiker er det ikke stjernen selv han fanges av, men at ingen har død så lenge den har stått på himmelen. Og hva skjer når han selv både ser levende døde og må se seg tvunget til å ligge med et menneske?
Jeg kan ikke nekte for at jeg er ambivalent til Knausgård, akkurat som at tekstene hans har en slik spennvidde mellom håndgripelig og ikke håndgripelig. Det er kanskje meningen?
Jeg sitter ikke inne med en tanke om at dette er det beste serien Morgenstjernen har levert slik Aftenposten skriver. Det kom for to bøker siden. Men samtidig tilbyr Knausgård en avslutning som er ganske utypisk, nesten satirisk utypisk Knausgård, som jeg må applaudere, selv om totalopplevelsen ikke går høyere enn en 67 av 100.
Sist sett
