En regnværsdag i 2014 var jeg i Versailles. Først stod vi i kø i borggården sammen med en horde andre turister og ventet for å få komme inn. Det tok sin tid selv om vi var der tidlig. Etter hvert kom vi inn våte som kråker. Det var tjåkafullt av andre våte turister. Det ble ingen god opplevelse. Med boken til Herman Lindquist «innabords» tror jeg det ville blitt en bedre opplevelse.
Madame de Pompadour ble utgitt i 2008. En utrolig livshistorie å lese om.
«Nå var Jeanne blitt sytten år, og tiden var inne for å tenke på ekteskap. Utgangspunktet var ikke det aller beste. Riktignok var hun mer begavet og vakrere enn de fleste unge kvinnene i selskapslivet i Paris, men hun hadde ingen «bakgrunn». Hun het frøken Poisson (fisk), og det klang ikke bra. En kvinne uten «familie», det vil si uten adelige forfedre og uten en større arv i vente, hadde ingen muligheter for å bli fint gift. Jeanne, som ikke hadde noen adelstittel, men en røff far som hadde vært innblandet i lyssky affærer, og en mor som ikke hadde det beste rykte, slapp absolutt ikke inn i de fineste og mest interessante salongene for å møte mennesker hun lengtet etter å snakke med.»
Le Normant de Tournehem, en av morens elskere som er utpekt til en av flere mulige fedre til Jeanne, hadde en løsning:
«Han var rik og familien hadde tilhørt adelen i to generasjoner etter at faren hadde kjøpt Étiolles, en stor eiendom sør for Paris. Med på kjøpet fulgte retten til å kalle seg Seigneur de Étiolles var en slags adelstittel. Han hadde en yngre bror med en sønn som var fem år eldre enn Jeanne og ville bli en passende ektemann for henne.»
Jeanne giftet seg i 1941 og i 1945 møtte hun kongen, Ludvig XV:
«I februar 1745 ble Jeanne invitert til århundrets maskeradeball i Versailles. Til allmenn begeistring dukket kongen opp i Speilsalen som et av de åtte formklipte barlindtrær, like velfrisert som bartrærne i slottsparken. Den kvelden kunne hoffet for første gang se at Ludvig var forelsket i kvinnen fra den pariske borgerklassen. Hun var utkledd som Diana, jaktens gudinne.»
Det tar ikke lang tid før Jeanne er installert på slottet som kongens elskerinne og skandalen er et faktum.
«Jeanne var nå blitt tjuetre år. Ludvig trettifem. Allerede den samme kvelden besøkte han henne, og de spiste middag alene. Denne sensommeren 1745 må vært den mest turbulente og berusende perioden i Jeannes unge liv. Frankrikes eneveldige konge elsket henne men hva dette skulle føre til og hvilke muligheter som skulle åpne seg for henne, ante hun ikke. Derimot visste hun at hun hadde mange fiender i Versailles, de fleste så på henne som en uvitende oppkomling som var født frøken «Fisk» og var skilt fra en borgerlig skatteforpakter. Hun hadde kjøpt seg en adelstittel, attpåtil så frekk at hun brukte den utdødde familiens våpenskjold, de tre sølvtårnene. Det var ikke minst det siste som hoffolkene følte seg opprørt over. Grev Etienne Franqois de Stainville, den fremtidige hertugen av Choiseul, som skulle bli en av hennes nærmeste venner, skrev i dagboken: «Å slippe inn hustruen til en forpakter og la henne bytte navn for å gjøre henne presentabel, synes å bryte med alle regler for korrekt oppførsel, rettskaffenhet og etikette.»
Sist sett
