Ettersom forfatteren av denne boken er i familie med jøder som ble utsatt for utsendelsen til tyske konsentrasjonsleire under andre verdenskrig, er det kanskje ikke så rart at den er skrevet på en så subjektiv og lite resonnerende måte at det nesten blir komisk. Det som er rart, er at forlaget har valgt å utgi den i denne formen, som en slags «biografi» over Knut Rød. Det er å lure leserne.
Boken er gjennomsyret av et voldsomt og ukamuflert hat mot Rød, alt han gjorde tolkes i aller verste mening, og forfatteren trekker svært mange konklusjoner på et særdeles tynt grunnlag. Hadde dette vært en eksamensbesvarelse, hadde den stått til stryk. Forfatteren raljerer over Røds dårlige karakterer i jus, og at han ikke klarte å skaffe seg kone før han var i slutten av 40-årene. Det blir rett og slett litt komisk, noe som neppe har vært forfatterens intensjon.
Knut Rød organiserte, som ansatt i det nazifiserte politiet, utsendelsen av norske jøder i 1942. Samtidig hjalp han beviselig den norske motstandsbevegelsen, hvilket gjorde at han i to landssviksrettssaker ble frifunnet. Dommene er omdiskuterte, og kanskje ikke riktige, men det hele er komplisert, og vi vet i dag ikke alt som kom frem under disse rettssakene. Å være så skråsikker som Steinfeld på at dommene var helt gale, blir rett og slett useriøst.
Heldigvis ble det utgitt enda en bok om Rød i 2025 – «Forbrytelse uten straff – Knut Rød og ansvaret for holocaust i Norge» av Gaute Lund Rønnebu, og der gjør forfatteren det Steinfeld burde gjort: Han redegjør for fakta, resonnerer rundt bevisførsel og argumenter, men velger en objektiv, opplysende stil i stedet for å aktivt fordømme. Han frikjenner ikke Rød, men viser at saken mot ham er såpass sammensatt at det er vanskelig å være bastant. Det er en langt mer opplysende og givende fremgangsmåte enn den ensidig fordømmende som Steinfeld benytter.
Viser 1 svar.
Og ellers var Rød ein kjernekar som ikkje fortener dette? Eller berre mislikar du jødar generelt?
Sist sett
