En av Irlands mange dyktige forfattere jeg ikke kjente. Jeg blei stadig minnet på John Irvings forfatterskap under lesingen, ikke bare fordi Boyne dedikerer boka til ham, eller Irwing skriver på forsida at det var ei gripende historie; jeg tenkte på - og sammenligna med Den siste stolheisen under flere av kapitlene. I de to første delene synes jeg sammenligningen var forstyrrende, jeg savnet humoren til Irving. Der galskapen, tragediene og det absurde ofte blir komisk avvæpnet hos Irving blir den bare trist i Hjertets usynlige stormer. Jeg foretrekke nok Irving, men i bokverden kan jeg heldigvis velge begge.
Boyne er en annen forfatter, og står seg nok bedre aleine enn i skyggen av Irving.
Sist sett
