En retur til min favorittkategori "Ledelsesteori og bemanningssystemer ved 1800-tallets oppdagelsesferder". Sancton tar oss med på reise til Antarktis når Belgia forsøker å plassere flagget sitt på Sydpolen som første nasjon.
Belgieren Adrien de Gerlache ville bli sjømann, den saken var grei, men noen sjøfartsnasjon var han ikke født inn i. Han fikk muligheten etterhvert å få sin egen skute, men til Kong Leopolds vrede var ikke det fristende nok å tøffe opp og ned Kongos elver.
Nei Adrien ville ut på det store hav, men tilgang på kapital og kompetanse var liten. Til slutt måtte han innse at skulle han få en skute, og folk til å fylle den opp, måtte han til Norge. Omtrent her kommer en fersk ung kar ved navn Roald Amundsen inn i historien.
Det ble vrient dette for Adrian, for skulle han tilfredsstille investorene måtte han ha flest belgiere på skuta, men nesten bare nordmenn var å finne. Svaret var å fylle skuta med fulle belgiere uten kompetanse, og så en håndfull erfarne seilere fra Norge til å styre skuta.
Etterhvert forstod de belgiske seilerne at de ikke kunne sparkes, for da ville investorene bli sure. Det førte jo til problemer selvsagt, og oppi det hele er også en av norgeshistoriens sureste personligheter Roald Amundsen. Kanskje ikke så rart at relasjonsledelse ikke preget noen av hans reiser, når dette var hans jomfrutur.
Alle disse problemene, og mer til, og denne to år lange ekspedisjonen har ikke nådd frem til sør-isen engang. Dette kommer til å gå fryktelig på trynet.
Det er en herlig fortelling vi får fra Sancton og den kan trygt ta plass ved siden av de andre solide beretningene av andre seilskuteturer som går til helvete. I god HR-ånd gir jeg en meget god tilbakemelding på arbeidet, men ikke så god at kan trigge en bonusforespørsel.
Viser 3 svar.
Er dette sakprosa eller skjønnlitteratur?
Denne må nok stå i sakprosa-hylla.
Ok, takk for tips.
Sist sett
