Spennende beretning om livet i en palestinsk familie i en landsby omringet av israelsk makt. Den eldste sønnen er et matematikk-geni som greier å får plass ved et israelsk universitet og arbeider seg opp og fram ved hjelp av en israelsk professor som imponeres av gutten, og de starter et samarbeid som ikke faller i god jord hos familien. Vi får hverdagsskildringer, fiendskap, kjærlighetshistorier og grusomheter servert på et vis som sikkert er basert på fakta. Stor detajlrikhet i skildringer av vitenskapelige innovasjoner - mye som går hus forbi hos en vanlig leser.
Budskapet er tydelig: Man kommer nærmere hverandre når man samarbeider og snakker sammen og dermed oppdager at man har mer til felles enn det som skiller. Forfatteren gjør seg til talskvinne for gradvis integrering, men i denne konflikten tror jeg det må sterkere lut for å frambringe følelser av fellesskap mellom to uforsonlige parter.
Scener med utilgivelige overgrep er blitt gjengitt til fulle i tidligere bøker fra denne regionen, så denne romanen representerer ikke noe nytt i den forstand. At den fiktive Nobelprisen markerer slutten på romanen, er et merkelig trekk i en ellers faktabasert historie. Hvordan et klokt menneske som Corasanti kunne ønsketenke noe så sært helt på tampen, er meg helt uforståelig.
