Denne korte romanen var brutal, og alt annet enn et vintereventyr.
Historien utspiller seg i en dyster arbeidsleir, et slags konsentrasjonsleirlignende miljø der pipene spyr grå røyk fra menneskebrennende ovner. Det er gjerder, fangevoktere og snauskaller som jeg-personen omtaler dem som. Midt i denne brutale virkeligheten finner vi en hovedperson som lengter etter kjærlighet, en umulig kjærlighet til en annen, heterofil mann, Hans. I tillegg liker han små gutter, ja han går så langt som å stjele til seg en gutt i leiren. Jenter liker han ikke, men omtales av de andre i leiren som jenta og kvinnen.
Leikvoll tør å dykke ned i de mørkeste og mest forstyrrende sidene ved mennesket som galskap, avmakt og kanskje litt perversitet. Det er rått og nådeløst, men han finner likevel rom for kjærlighet, selv om den må strekkes langt for å passe inn i dette håpløse landskapet. Handlingen er intens, og miljøet er så dystert at det nesten føles som om håpet kveles, og kan være vanskelig å fordøye, og jeg-personen er noe av det sykeste jeg har lest. Noen ganger følte jeg avsky, andre ganger tja, sympati, men språket er vakkert.
"Dei som ikkje hadde arbeidd her så lenge som eg og Hans, kunne stundom brekke seg, dei hadde fremleis ikkje vent seg til luktene i leiren. Nokon sa at her fanst ingen andre fargar og lukter enn daue og róte, men for meg fanst det like mange lukter som i ein eng, like mange fargar og variasjoner. Det kom an på korleis ein såg det".
Sist sett
