Tina Martin skriver uhyggelig om vold i nære relasjoner og om den fryktbaserte kontrollen fra innsiden av en sekt. Forfatteren klarer å skape en uhyggestemning som føles ekte. Litt mindre ekte føles enkelte actionscener, med litt rare forklaringer på hvorfor politiet holder våpenet sånn og sånn og går slik og slik. Disse detaljene er unødvendige og skaper bare kunstige brudd i spenningen. Noe av plottet blir litt banalt, men alt i alt lot jeg meg fenge av historiens to tidslinjer og måten dette blir sydd sammen på til slutt. Jeg er spent på om forfatteren modner litt i bok nummer to, så jeg må nok sjekke den ut.
Sist sett
