Bokelskere.no

Barnet hun ikke fikk være mor for

For dagens unge må et kjærlighetsliv uten prevensjon, og skammen ved å få et barn uten å være gift, synes uvirkelig. Men først etter at biskop Gunnar Stålsett viet kronprins Haakon og alenemoren Mette-Marit sluttet en fremstående politiker som Carl I. Hagen (Frp.) å offentlig mobbe alenemødre. Stålsett har fortalt at han etter sin tale fikk takkebrev fra kvinner over hele landet, han hadde befridd dem fra skammen ved å ha fått barn utenfor ekteskap. Dette er bare vel tyve år siden.

Denne bokens Kristin Krogstad fødte sin sønn, 16 år gammel, i 1953. I dypeste hemmelighet; «det måtte ikke snakkes», og ga han fra seg.

Jeg er imponert over hvordan Johan B. Mjønes lever seg inn i den 87 år gamle kvinnens situasjon og formidler den. Jeg kjenner i hele meg hvordan den bortadopterte sønnen har preget Kristins liv i alle år. Hun har hatt et godt liv, en snill og trygg ektemann, barn som greier seg bra, og barnebarn. Men noe har hele tiden ligget under. Et savn, en sorg, en lengsel etter barnet hun ikke fikk være mor for, bare fikk føde med en klut over øynene. «Hun måtte ikke se. Det kom til å bli så mye verre etterpå, om hun fikk se.» Bare barnets første, spede skrik et kort øyeblikk var det hun fikk med seg, og en stemme som hvisket: «Det er over nå, en velskapt gutt».

Idet Kristins mann, Trygve dør, løsner noe i henne; hun skal finne barnet sitt. I første omgang tar hun et av barnebarna til hjelp. Det sier sitt at Kristin aldri har sagt ett ord om barnet før hun 87 år gammel forteller om det til sitt 18 år gamle barnebarn. Mjønes må ha god innsikt i hvordan systemet omkring adopsjon fungerer. «Jakten» er spennende og møtene med ulike offentlige instanser realistiske. I parallell foregår forberedelsene til Trygves gravferd.

Kristin lever i en slags dobbelttilværelse i de få dagene boken spenner over, fra Trygves død tirsdag, til dagen etter begravelsen neste torsdag. Hun gjenopplever sin ungdoms store kjærlighet, graviditeten, den strenge, drikkfeldige faren, hvordan moren arrangerer oppholdet hos en jordmor som tar imot svangre og ordner adopsjon, i dypeste hemmelighet, fødselen og tiden etterpå. Det er lett å tro at Kristin er i ferd med å bli dement. Men hun er samtidig klar og besluttsom. Hun vet hva hun vil og hva hun gjør, og gir seg ikke. Gjennom hele denne prosessen utvikler hun også en større innsikt i seg selv og sitt eget liv, og en større forståelse for hvorfor forholdet til hennes eldste barn, datteren hun fikk være mor for, alltid har vært preget av en usagt distanse.

Mjønes er en stor menneskekjenner og en meget god forfatter. Hans skildring av Kristin, av familiemedlemmene og forholdene dem imellom er svært god og troverdig. Det er til å gråte over at slike historier har vært reelle for mange unge kvinner.

I dag 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, er dagen for en sterk anbefaling av «Spuria».

Takk for en veldig god omtale hvor du så fint viser styrken i denne boka! Det er imponerende hvordan Johan Mjønes får fram hvilke konsekvenser det kan få for en hel familie når samfunnet ikke ville anerkjenne såkalte "uekte barn". Jeg kan godt huske folkesnakket da en barndomsvenninne fikk barn bare 16 år gammel. Dette var på midten av syttitallet, så hun fikk heldigvis beholde barnet. Verden har heldigvis gått framover, men det har kostet mange dyrt.

Jeg leste denne boka høyt for en eldre dame som ikke lenger greier å lese bøker selv. Det var partier der vi begge måtte ha noen pauser. Fortvilelse og skam var så godt beskrevet at høytleserstemmen brast og tårene presset på. Men det ble aldri sentimentalt, synes jeg. Det virker tvert imot veldig realistisk.

Jeg har tidligere lest to bøker av Johan Mjønes, Orkanger og Heim Begge er gode bøker som jeg gjerne anbefaler videre. Men Spuria er foreløpig det beste jeg har lest av ham.

Takk for din fine og utfyllende tilbakemelding, Bjørg. Sårt og rørende å høre om din barndomsvenninne og høytlesningen for den eldre kvinnen (en fint ting av deg å gjøre). Det kommer stadig tilbake til meg at dette ikke er lengre tilbake i tid enn 1970-årene. Nesten utrolig.

Jeg har lest «Heim» av Johan Mjønes, en bok som har mange av de samme kvalitetene som «Spuria». «Orkanger» synes jeg ikke høres like fristende, men kanskje jeg må revurdere mitt syn.

Orkanger er hans andre bok, tror jeg. Ser jeg har gitt den terningkast fire, Heim terningkast fem, mens Spuria fikk toppscore fra meg, så det har vært «en stigning i programmet» i de senere utgivelsene ;-)