Kjempekjedelig kvinnelig hovedperson med replikkene "Hm" og "Hæ?" som standardrepertoar møter pedantisk, knirkete og usjarmerende gammel mansplainer, hvis favorittsysler er å
a) påpeke hvor dum hun er og
b) klappe henne på hodet.
Dette er romantikk uten et gram av kjemi eller gnist, fortalt gjennom en rekke spise- og drikkeseanser og samtaler som ikke engasjerer på noe plan. Sannsynligvis er det mye som er lost in translation og tapt i kultur for min del, for ingenting her appellerte til meg i det hele tatt. Skal dette være morsomt? Skal jeg bli rørt? Aner ikke. Jeg synes bare det meste var klønete skrevet, og folkene stive figurer.
Viser 2 svar.
Det var interessant. Jeg leste boka for noen få år siden, og syntes den var helt fantastisk. Den fikk terningkast 6 av meg. Jeg opplevde at en del av det du beskriver om boka, var det som jeg antok var annerledes og rart på grunn av våre forskjellige kulturer. Når jeg tenker tilbake på boka nå, fikk den meg til å tenke på serien Midnight Diner, Tokyo stories, på Netflix.
Ja, mange elsker denne! Men den var ikke for meg, ganske enkelt.
Sist sett
