Sci-fi fra Øygarden, og det første jeg tenker er at jeg ikke må finne på å si noe slikt som "Narnia in space" eller andre morsomheter ettersom forfatteren bare er en kort kjøretur unna om han vil banke meg opp.
Uansett, på en planet langt langt borte, bor et fredfullt og loddent folkeslag. Myk i pelsen og generelt god stemning, helt til planetens ene måne bestemmer seg for å innlede krasjlanding.
Samtidig på vår egen planet blir ropene om hjelp fanget opp, så arkivert og glemt for noen hundre år. Typisk. Det gjør stemningen heller guffen blant våre nye venner.
Så føles dette mer som noe Andy Weir kunne skrevet på en av hans bedre dager, enn et eventyr fra C. S. Lewis. Blant annet er det forfriskende med fravær av storpolitikk og byråkrati slik at vi heller kan få noen hundre sider med handling i stedet.
Oppsumert trivelig lesning og en må jo bare heie frem mer lokal sci-fi. Jeg triller tre av fire fallende måner for Cinnabar One.
Sist sett
