Jeg var veldig forvirret i starten av boka. Er det forfatteren selv som forteller? Guillou skriver i førsteperson og i presens! Grunnen til dette grepet blir klarere etterhvert, og det tar ikke lang tid for meg før jeg aksepterer stilen. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at Guillou faktisk legger mye av seg selv i karakteren Erik Ponti denne gangen. Plottet er vel ikke av det mest spektakulære denne gangen, men det er morsomt at handlingen skrider like sakte fram som de to hovedkarakterene, som begge er like dårlig til beins i boka. Jeg skal ikke røpe handlingen. Koste meg til tider skikkelig med godt skrivehåndverk.
Sist sett
