Å preke om Zapffe.
Jeg føler det er en mer dekkende tittel enn ‘Å tenke med Zapffe’.
Etter å ha lest denne boka ‘fort og gæli’ i vinterferien har jeg fått en introduksjon til Zapffe. Hessen forklarer HVA Zapffe mener, i korte trekk - men ikke hvorfor han mener dette. Så jeg sitter litt utilfredsstilt tilbake. Hessen har sitt på det tørre; han sier innledningsvis at boka hverken er en biografi eller en dyp analyse av Zapffes filosofi. Jeg må nok lese Zapffes egne bøker for å forstå filosofien.
I utgangspunktet gledet jeg meg til å lese denne boka. Jeg visste ikke noe om Zapffe fra før. Jeg gav meg en gang i kast med Arne Næss, men slengte boka fra meg da det gikk fram at han var utro der borte i Uniten, mens hustruen satt i Norge som en annen Ibsensk Solveig. Nei, gi meg foregangsmenn (og -damer) med ryggrad!
Så da denne boka om Zapffe dukket opp øynet jeg et håp om en mer skikkelig type. Og det kan jeg si med en gang; ryggrad har Zapffe mer enn nok av. Han står som en påle. Men det blir for meget av det gode. Zapffe ser ikke noe mening hverken med eller i livet, og helst burde menneskene bare slutte å å få barn og forsvinne fra kloden?
Jeg får lyst til å riste Zapffe og stappe i ham to Zoloft og be ham gå til psykolog og bli kvitt barndomstraumene sine. Kanskje ville ikke eksistensialismekrisen hos Zapffe vært så stor da. Han er unnskyldt; han er født i 1899, og hører til den stille generasjonen som gjorde sin plikt, og holdt sine psykiske problemer for seg selv. To verdenskriger måtte han også gjennomleve. Eksistensialisme uten glede over kjærlighet er triste greier. Sannsynligvis hadde han hatt godt av å få barn, tenker jeg, for å komme seg ut av hengemyra han gravde seg ned i. (og så enkelt å sitte og være filosof og virkelighetsfjern når man har en hustru som lager mat og ordner det praktiske, da gitt. Ja, han var gift).
Zapffe har imidlertid rett i en del saker også da. Han kritiserte forbruksvanene i samfunnet allerede på 1930-tallet og var klarsynt med tanke på utviklingen her.
Så savner jeg avslutningsvis i boka en vei videre for den humane biosofien og økofilosofien. Hessen burde gjerne gått litt mer inn på det. Hvilke filosofer har i dag latt seg inspirere av Zapffe? Eller er det biologene som har overtatt? Hessen trekker linjene opp til sitt eget arbeid, bl.a. med innføring av økosystemtjenester som begrep og som et politisk virkemiddel. Men jeg lurer på om ikke filosofien til Zapffe og Næss også har ført til utvikling av klimapsykologien? Vil klimapsykologien vise veien videre? Dersom Hessen hadde samarbeidet med en filosof om boka ville den blitt enda sterkere, tror jeg. Men jeg takker for en innføring i Zapffes filosofi!
Sist sett
