Etter forrige bok, "Rettstridig forføyning", måtte jeg ta en pause fra hovedkarakteren Ester Nilsson. I "Uten personlig ansvar" elsker Ester igjen en gift mann, og jeg grudde meg til å gå inn i tematikken på nytt. Blir det reprise fra forrige gang? Svaret er NEI! Det er helt utrolig hvordan Lena Andersson evner å skrive samme historien uten å gjenta seg selv. Hun skriver så godt og så krevende, og jeg ble nesten utslitt av å være vitne til det hun belyser under det verbale mikroskopet sitt.
Det er mange vakre og vanskelige vendinger jeg måtte bruke tid på - til og med hoppe over. Jeg burde lese boken flere ganger for å absorbere dem alle, som for eksempel: " For Ester var det som å svelge en liten lykkeampulle med et lettløselig skall av gelatin og tvil". Eller denne: " ... en sviktende jeg-oppfatning så alvorlig at det ble uriktig å snakke om personlig ansvar, da det forutsatte eksistens av en person?".
Som oftest nevnes Ester bare som Ester, mens andre ganger som Ester Nilsson. Det må jeg grunne litt mer på.
Da jeg hadde lest siste side tenkte jeg at om dette temaet trenger man ingen andre forfattere enn Lena Andersson.
Sist sett
