Anne B. Ragde skriver om tiden rundt hjerneslaget og hvordan hun husker å ha opplevd det. Hun skiller mellom jeg-personen som er henne selv før og etter hjerneslaget og henne-personen som er henne like før og mens hun er syk av hjerneslaget. Et veldig smart trekk, synes jeg, det får veldig godt frem at hun på en måte ser seg selv utenfra i en periode hun kanskje ikke kjente seg selv igjen.
Boken byr på både latter og noen tårer, for pårørende til noen med hjerneslag tror jeg det kan være veldig fint å lese denne for å prøve å forstå hva som skjer med en som har hatt hjerneslag og er i rehabiliteringsfasen.
Jeg likte boken veldig godt og det må ha vært litt tøft for henne å by så mye på seg selv fra en tid hun må ha vært svært sårbar.
Sist sett
