Jeg er i utgangspunktet litt negativ innstilt til oppvekstromaner da jeg har lest så mange av dem nå og synes det svært ofte blir veldig likt, noe ulike versjoner av mer eller mindre det samme. Selv om heller ikke denne historien er veldig unik i seg selv, er boka som helhet fantastisk!
Språklig er den brilliant - språket flyter, nye formidles med relativt få ord, det oppstår aldri "oppramsing" av hendelser eller fakta; det utspiller seg på levende vis. Boka er også proppfull av gullkorn - og de virker til å oppstå "naturlig" uten preg av at forfatteren bevisst forsøker å "skrive noe intelligent".
Karakterene er godt utviklet og troverdige - helt uten at de egentlig beskrives så mye, følte jeg virkelig at jeg ble kjent med dem.
Og så er det selve komposisjonen da, som virkelig får denne boka til å skinne. Korte kapitler, god flyt, røde tråder, en kreativ og samtidig ryddig måte å legge frem fortellingen på - via Andrevs mange far/mannsfigurer.
Jeg likte også særlig godt slutten, at den ikke ble slik en kanskje tenkte at den skulle bli - uten å "spoile" noe.
Anbefales på det sterkeste!
Sist sett
