Det som er tragiske oppvekstforhold for Tue og familien blir også til hjertevarme og komedie når den som forteller denne historien er et mer eller mindre uskyldig barn som tolker og reagerer på omgivelser og hendelser etter beste evne. Nettopp den troverdige og orginale fortellerstemmen er det som imponerer mest med romanen. Det er også det som gjør det trist, at barn trenger å normalisere det når de som står dem nærmest svikter. Jeg vil lese mer om hvordan det går med unge Tue.
Sist sett
