Jeg leste en overskrift hvor skribenten syntes det var synd at denne boka ble en roman og ikke en sakprosabok. Jeg er veldig glad for at den er en roman. Personlig mener jeg at nettopp den skjønnlitterære måten å forvalte dette stoffet på gir et annet handlingsrom, og forfatteren mer frihet. Og leseren (og da mener jeg fortrinnsvis meg selv, og de som måtte være noenlunde som meg) får en annen inngangsport til stoffet og blir konfrontert på en annen måte enn i sakprosaverdenen.
Denne boken løfter frem historier på en måte som gjør at i alle fall jeg fikk kjenne på store deler av mitt eget følelsesregister. Både flauhet, tristhet, kamplyst, nostalgi, sinne mm.
Jeg synes boken er utrolig godt komponert, og er svært imponert over hvor godt den flyter, da den er satt sammen av veldig mange forskjellige typer uttrykk, anekdoter og tilbakeblikk.
En bok jeg tror veldig mange har godt av å lese. Jeg vet at jeg hadde det.
Sist sett
