Jeg ble så begeistret for den første boken om Lucy Barton nettopp fordi den var så lett, - den fanget opp og formidlet skjebner med få, antydende setninger. Her får vi en grundigere utdyping av livet til og miljøet rundt dem vi møtte der, og boken mister derfor den lettheten jeg var så begeistret for i første bind.
På mange måter minner denne boken meg om den utrolig gode og den gang, i 1994, banebrytende filmen Short Cuts av Robert Altman, - den fortalte historien til forskjellige mennesker som alle hadde en fjern forbindelse. Sånn er det her også, og det er godt og interessant gjort, - vi får særlig et innblikk i barndomsopplevelsene til dem på de laveste sosiale trinnene i Midtvesten, og konsekvensene av disse. Dessuten kommer Strout igjen inn på noe av hovedpoenget i første bok, - hvordan menneskene alltid finner måter å føle seg overlegne andre på, noen vi kan se ned på, - den nedrigste delen av det vi er!
Viser 1 svar.
Jeg er i hovedsak enig i din omtale av boken, Ellen. En god og presis omtale av en god bok. Men det du skriver om lettheten i forløperen Jeg heter Lucy Barton, hjelper meg å sette ord på hva jeg savner i «Hva som helst er mulig». Noe av nettopp denne samme lettheten og underfundige humoren. Siden jeg ga Lucy en 5-er, og ikke var like fornøyd med denne, må det dessverre bli en 4-er. Et sterkt terningkast 4 + og en anbefaling!
Sist sett
