Tror jeg hadde denne serien i bokhylla i ti år før jeg dumpet de på Finn. Men nå i vakumet etter Joe Abercrombie så jeg behov for å plukke opp noe nytt av episk karakter til å fylle pendlertiden til og fra jobb.
Vi møter Ayla, en forlatt liten cro-magnon jente, som snubler over en Neandertal-stamme hvor hun møtes med den største forundring og skepsis. Hva er disse rare lydene som kommer ut av munnen hennes, og hvorfor er hun så høy?
Heldigvis viser det seg at disse Neandertalene, til tross for manglende frontal-lapp (eller på grunn av?), var dypt religiøse, og funnet av Ayla ble derfor regnet som tegn fra .. et eller annet sted, og hun slapp derfor å bli klubbet til døde.
Det at Ayla har et annet format på hodeskalle skal vise seg å by på adskillige forviklingar og her møter leseren eller lytteren på et skikkelig Ken Follettsk(?) de onde er onde og snille er snille, og lite midt i mellom. Så må kanskje Jean Auel unnskyldes da hennes karakterer, i motsetning til Ken Follett sine, faktisk ikke har frontal-lapp og kapasitet til sosial utvikling.
Til tider ganske lesverdig og innimellom drama av type jeg ikke setter pris på. Jeg sitter altså på gjerdet om jeg skal fortsette videre i serien eller se det an en ti års tid.
Sist sett
