Etter å ha blitt beveget av bøkene om Lucy Barton var det på tide å få lest Olive Kitteridge. Og jeg ble ikke skuffet! Gjennom 13 kapitler eller noveller, der Olive spiller hovedrollen eller en birolle, får vi innblikk i små og store personlige dramaer i vanlige menneskers liv. Nydelig fortalt, til refleksjon og ettertanke!
«Olives personlige syn er at livet avhenger av det hun tenker på som «store brak» og «små piff». Store brak er sånt som ekteskap og barn, det aller næreste som holder en flytende, men disse brakene bærer med seg farlige, usynlige strømninger. Og derfor trenger man små piff også; en vennlig ekspeditør på Bradlee’s, for eksempel, eller servitøren på Dunkin’s Donuts som vet hvordan man vil ha kaffen sin. Intrikate greier, i grunnen.»
«Tidligere i ekteskapet hadde de hatt krangler som gjorde Olive kvalm på samme måte som nå. Men etter et visst punkt i et ekteskap slutter man å krangle på den måten, tenkte Olive, for når man har flere år bak seg enn foran seg, blir ting annerledes.»
«Enkelte dager - det husket hun - holdt Henry henne i hånda når de gikk hjemover, middelaldrende mennesker på livets høyde. Hadde de skjønt hvilken stille glede disse øyeblikkene var fylt med? Sannsynligvis ikke. De fleste mennesker vet ikke engang egentlig at de lever livet mens de lever det.»
Sist sett
