Kort fortalt er dette en slags Hollywood-versjon av Pelle Erobreren. Lengre, drøyere, mer episk og ikke minst filmatisert allerede året etterpå med to Oscars som resultat. Slikt sett kan en velge å ikke bry seg om historien men heller feire forfatterens individuelle suksess, som jeg vil tro ville vært en virkelig amerikansk ting å gjøre.
Som i Pelle Erobreren handler det om fattige leilendinger som tvinges på reise til det forgjettede land, hvor gatene er dekket av ost og brien er stor som månen. Og akkurat som i Pelle Erobreren viser det seg å ikke være sant. Da er det fint med fagforeninger, men uff, det var vist ikke så populært i USA heller.
Han er glad i detaljer han Steinbeck. Å herre min hatt han er glad i detaljer, Moby Dick-glad, for her vokser mais-aksene side opp og side ned, skilpadden som krysser gata får sitt eget kapittel, og selvsagt roer han ikke ned når tragedien skal beskrives.
For, igjen, som i Pelle Erobreren, det er uggent opplegg de må tåle, hovedpersonene. Og som påstått tidligere, det var ikke denne type bøker de må ha lest, Listhaug, Jensen og Røe Isaksen når de valgte sine inspirasjonskilder fra bokhylla.
Jeg underbyr Pelle og triller en femmer, samt setter denne og Moby Dick på leselista til mine barn.
Sist sett
