Det gikk ikke veldig bra for Andy Weir når han skulle følge opp The Martian. Historien om en skikkelig god fiberkabel og månens eneste smugler gav lite god historiefortelling for pengene. Artemis var rett og slett en dårlig bok. Men er det lettere å følge opp en dårlig bok enn en god?
Absolutt! Andy Weir forstod kanskje at han nok burde holde seg til det han kan, å fortelle om en litt sarkastisk type som sitter fast et sted alene ute i verdensrommet.
I Project Hail Mary dukker det opp en mikroorganisme med ca navn Astrofugde som livnærer seg seg av solenergi. Så grådige er de at det blir nesten ikke noe solenergi igjen.
Først tenker alle, Hurra vi klarer 1,5 graders målet før 2030! Men kort tid senere, Ånei, vi er alle døde i 2060, men kanskje vi kan drøye det litt med å kraftig øke drivhusgassene!
Som du forstår, her er det en artig vri på klimakrisen hvor forfatter må finne en tilfeldig fysikklærer fra videregående skole for å redde både dag og verden.
Og fysikk, kjemi og matematikk er det mye av i denne boka. Såpass mye at en bør nesten like det litt. I tillegg er det også en liten vri underveis som utfordrer tanken om å lese et essay om o-fag på videregående-nivå.
Kort oppsummert, en mye bedre jobb av Andy Weir. Jeg tipper solide 7,3 på IMDb for kommende filmutgivelse.
Sist sett
