Jeg har alltid trodd at Hemingway skriver om gamle menn som sitter i en stol og ser utover fjorden. Så feil kan en ta, for innledningsvis fremstår dette som det beste av Alistair MacLean.
Amerikaneren Robert har meldt seg til tjeneste mot fascistene i den spanske borgerkrigen. Nå finner vi han i skogen med sekken full av dynamitt og med beskjed om å få sprengt unna en bro.
Som medhjelpere oppsøker han den lokale geriljagruppen, en samling meget besynderlige karakterer med hver sin meget besynderlige forhistorie. Og midt i blant dem, en kvinne.
Alistair Maclean var blant annet kjent for å ikke ha noe romantiske innslag i noen av sine historier, vi kan derfor trygt avslutte den sammenligningen. I stedet går nå vår hovedkarakter Robert over i forundringsmodus resten av boken.
Nå er det ikke galt å stoppe opp litt innimellom og undre seg litt, men her har forfatter undret seg bort fra hele historien. Med bombeflyene jagende over hodet og en bro som venter på å sprenges, finner heller Hemingway det for godt å la sin hovedkarakter legge frem og drøfte både fortid og fremtid.
Vel, denne Hemingway er fortid for min del nå, jeg er IKKE IMPONERT!
Sist sett
