Jeg har et ambivalent forhold til Jacobsens bøker, hvor de tre første bøkene om Ingrid fra Barrøy peker seg ut i særskilt positiv retning, og hvor Seierherrene, om det i det hele tatt er lov å si høyt, er bortimot uleselig.
Jacobsen våger denne gang å bevege seg bort fra sin favoritt-oppskrift, en guttegjeng fra Oslo på femti- og sekstitallet, til denne gang å fortelle om en guttegjeng fra Oslo, på førtitallet. Disse småkriminelle gutta tusker og lusker fortrinnsvis i for å hjelpe familiene sine gjennom krigsårene.
Så viser det seg at det å tuske og luske i krigsårene ikke kan foregå helt isolert fra omverdenen. Uten at en nødvendigvis kan snakke om konsekvenser, skjer krigen med dem óg.
Roy har funnet noe bra her, men som Dag Solstad sa eller refererte til en gang. En god idé blir sjelden en god bok. Så er spørsmålet om det er denne idé-loven som slår inn eller om det er Roy selv som roter det til.
Jeg slår et slag for sistnevnte. Kanskje Roy var for opptatt med å krangle med den norske forfatterforeningen til å komponere denne historien sammen på en skikkelig måte. For her ser alt ut til å ligge tilrette for suksess, men likevell blir det rot og surr.
Det blir som når restaurantene her på Os skal lage Carbonara, det blir spagetti med eggerøre. Synd det Roy, men kanskje noen kan lage en god tv-serie av dette?
Sist sett
