Tredje og en gang ment som siste del av Morgenstjerne-serien. Vi følger tilsynelatende tilfeldige folk på vei inn eller ut av mer eller mindre urovekkende hendelser. Noen av disse har dukket opp før i de forrige bindene, men det er neimen ikke alltid lett å få øye på bindingene mellom historier og personer.
Uavhengig om en husker de fra før eller ikke så steker de nå sine fiskekaker, kutter sin salat og henter seg to glass med gin og tonic mens de tenker på noe relatert til livet og / eller døden. Typisk Knausgård. Det er jo for disse hverdagsøyeblikkene vi leser han.
En svensk anmelder mener at de som fullfører romanserien fortjener en medalje, men ikke for litterær smak. Hva slags smak han da tenker på utdyper han ikke, det er antageligvis opp til oss selv å velge. Uansett skal det vist komme to bøker til, noe som smaksmessig er komplekst og pares best med veldig gammel øl.
Innimellom prøver Karl Ove seg videre på krim-sjangeren, noe han så vidt var innom i første bind og byttet ut med ett essay om sopp i andre bind. Det fungerer egentlig veldig bra selv om en sitter med en følelse av at han skriver det på kødd, og hvertfall ikke med mål om å fullføre det.
Så har ikke jeg mer respekt for krim-sjangeren enn at jeg ønsker slik harselering velkommen, og med en utgivelse omtrent fritt for esseys må jeg nesten få si at dette er noe av det beste Karl Ove har skrevet på mange år.
For bind tre av fem(?), i et verk tilsynelatende helt uten retning, med gjentagende detaljerte beskrivelser av tilberedning av mat og midlertidig fri for essays triller jeg tre av fire skalperte sortmetall-hoder.
Sist sett
