For å oppsummere; Fitz den foreldreløse viste seg å være tronarvingens bastard. Når tronarvingen abdiserer bryter det ut en ganske så ufin maktkamp mellom den redelige og rettmessige prins Verity, og prins Regal. Sistnevnte selvsagt en kødd av første klasse.
Ganske ugrei tid for maktkamp da kysten trues av røvere hvis fremste virksomhet ikke er å tilrane seg ressurser, men å kapre landsbyboere for videre å gjennomføre en slags motsatt coaching hvor sluttresultatet er riktig nok menneskelig, men uten medmenneskelige egenskaper. Her hadde det kanskje passet med en kommentar om hvordan dette ikke skiller seg så fra vanlig coaching, men det er det ikke plass til.
Uansett, Fitz er velsignet med "the skill", en egenskap forbeholdt de av kongelig blod, en slags multifunksjons tankeoverføring. Fitz er også forbannet med "the witt", som er noe det samme, men mot dyr. Sistnevnte også høyt upopulært og nærmest garantist for å bli brent på stake.
Det er altså ikke noe problem å se at her blir det forviklingar på øverste nivå, og det eskalerer gjennom de nær 1800 sidene til et crescendo enhver fantasy-forfatter burde vert fornøyd med.
Hobb tar seg god tid, og god plass, til å la både historie og karakterer få utvikle seg i et naturlig tempo, uten at det føles tregt. Samtidig er det en investering hvor en må godta at det ikke dukker opp en drage i ny og ne.
Jeg hugger ut fem av sju steindrager for Hobb sin "farseer trilogi".
Sist sett
