Det står fremtidsroman på baksida, men selv klarer jeg ikke slå fra meg om Uthaug har skrevet en fremtidsdystopi, eller -utopi. Det kommer kanskje an på hvilket kjønn en identifiserer seg med?
Uansett ser vi noen hundre år frem i tid, og menn, eller hannene, de få som er igjen, er under forvaring i avlssentre, strengt kontrollert så de ikke skal kunne utgjøre noen fare og ellers kun tjene de behov resten av befolkningen måtte ønske utløp for.
Det å skrape testosteronet bort fra samfunnets overflate har vist seg å være et godt valg, for flere sykdommer har forsvunnet med det, kriminalitet ikke-eksisterende og levealderen har skutt i været. Statsstyrt folkemord, voldtekt og slaveri viser seg rett og slett som en ubestridt suksess!
Uthaug forteller fire kvinners historier som på ulikt sett tukler seg sammen og skaper grådig med forviklingar. Det er ganske omfangsrikt på et relativt moderat antall sider, og det er liten tvil om at dersom historia var skrevet av noen annen, i verste fall en mann, ville vi i det minste sett på tre bind i fantasy-sjangeren.
Nå er forventningene skyhøye for hver gang Uthaug slipper noe nytt, for hun mestrer å skape slike horrible problemstillinger, og så håndtere de uten at det blir bestialsk, slik blant annet krimsjangeren ødelegges helt av.
Apropos bestialsk, Jan Roar Leikvoll beviste over et ti-år, det også oversetter Ingvild Holvik viser med Uthaugs bøker, at det beste verktøyet for å gjøre det ekstreme til noe musikalsk, er nynorsk.
Fem av seks døde kobraer for Uthaugs 11 %.
Sist sett
