Er det arv eller miljø som gjør at fantasy-forfattere ikke klarer å skrive en enkeltstående historie, men helst publisere i minimum 14 bind over en kvart million sider. Selv i dette tilfellet, påståelig frittstående men likevel del av en serie som rommer 6 bøker. Så langt.
Så lurer jeg på om det er arv eller miljø som gjør at jeg alltid leser Abercrombie etter en bok av Ken Follett. En rekkefølge Abercrombie kommer bedre ut av enn Ken Follett. Harald Eia kan sikkert utrede via mini link.
Men seriøst, det er noe useriøst over Fantasy-sjangeren, likevell lager Abercrombie et persongalleri mer fargerikt enn en finner i noe amnet sted i kioskhyllen. I tillegg er karakterene utviklende, sjelden bare gode, sjelden bare onde.
Uansett, Monza Murcatto, herfører og kul søster, kommer dårlig ut av en medarbeidersamtale. Særs dårlig. Så dårlig at hun sverger hevn på hele ledergruppen, koste hva det koste vil, samler hun seg en gjeng utstøtte, den ene merkligere enn den andre.
Så blir det et helvetes bråk av dette da selvsagt, og glimt av komikk, i hva som kanskje er den boka jeg har lest som er nærmest sjangeren action-komedie.
Det er jo morsom lesning dette da. Kan jo ikke nekte for det. Jeg triller 6 og 1 for denne helt frittstående delen av en serie på mellom seks og åtte bøker.
Sist sett
