Denne er vanskelig å omtale, og det er den fordi den var vanskelig å lese og samtidig umulig ikke å la seg røre av for hele boka er som en lang emosjonell monolog med små avbrudd av bokas andre karakter, mannen. Mannen treffer bokas hovedperson en kveld, hun blir med ham hjem og der, i løpet av natta, forteller hun sin fortelling. Og det er en fortelling om veldig mye, om fattigdom, livet i en liten bygd, om kjønnsroller og diskriminering, om graviditet og abort, om forbudt kjærlighet og uønsket kjærlighet og om livet på sitt værste og til tider, men veldig sjelden, beste.
Boka er fra 1940-50-tallet en gang og temaene er nok ikke fullt så dagsaktuelle lenger, heldigvis! Likevel er det mye gjenkjennelig her hva angår å være menneske, å savne, lengte, behøve kjærlighet og samtidig være redd for å være sårbar.
Fortellingen er vond, og grusom til tider. Samtidig er boka rett og slett vakker og dette er en bok jeg føyer inn på "skal lese flere ganger"-lista, for det er så mange fine og kloke setninger her. Det er en kort bok, og jeg må si heldigvis til det, for ja, dette er til tider ordkunst og det treffer, men samtidig er det begrenset hvor lenge en kan lese en slik monologaktig bok uten å falle av, særlig når det er mye "tankekjør" og "rot" (hermetegn fordi jeg ikke finner rett ord, og fordi jeg skjønner at dette er bevisste virkemidler fra forfatterens siden og de fungerer godt!). Jeg vil si at boka er ganske perfekt i sin lengde, ikke er ord for mye, eller for lite.
Kort oppsummert: en skikkelig perle av en bok som fortjener å leses av flere! Nydelig språk, rørende historie, viktige tema (selv om de ikke lenger er like aktuelle , eller kanskje nettopp derfor, fordi vi bok trenger å minnes på at det vi tar for gitt ikke egentlig er gitt!)
Sist sett
