Leseverdig men falmet klassiker?

Denne romanen fra 1932 har en melankolsk start. Hovedpersonen begynner sin fortelling bare én måned etter sin kones død. En intens forelskelse utgjør kjernen i historien, men den skyggelegges av kontroversielle temaer om utroskap og homofili. Mot slutten, side 113, merket jeg meg til og med en klar referanse til Sigmund Freud.

Nå om dagen hører vi gjerne om hvor attraktiv Oslo er blitt de siste årene, men Gunnar Larsen hyller byen slik den var en sommer og høst rundt 1930. Heldigvis, mye av det han beskriver med slik innlevelse og entusiasme finnes omtrent uforandret: Marka med Tryvann, villastrøket ved St. Hanshaugen, fjorden, stiene på Bygdøy. Noe derimot er forsvunnet: restaurant Skansen, ferjen Skarpsno-Oscarshall, Christiania Dampkjøkken i Torggata.

Gunnar Larsens vellykte debutroman fra 1932 har forlaget gjenutgitt mange ganger, seinest i 2022. Men skal en tro statistikken til Bokelskere.no, når boka ikke lenger fram til så mange nye lesere. Hva kan det komme av?

Så fint å bli minnet på Gunnar Larsen! Jeg oppdager at jeg ikke har lagt inn de bøkene av ham som jeg har lest, hverken "I sommer", "Weekend i evigheten" eller "Bull". Det er noe veldig fascinerende ved tidsbildet og Oslo-beskrivelsene hans. "Bull" forteller om de to som hadde passet så godt sammen, men aldri møttes, - bare fikk et glimt av hverandre i skiløypa helt til slutt.

Jeg leste Gunnar Larsens "I sommer" for mange år siden, og skrev også om den. Fordi jeg den gang ikke fant den i Bokelskeres bokbase, la jeg den inn selv. Den ble dermed liggende bare i min boksamling. Dette var en gammel Lanternebok, uten iSBN-nummer. Jeg synes dette systemet er dumt. Kanskje er det også en del av svaret på spørsmålet du reiser, Harald, hvorfor bøker som Larsens ikke når frem til så mange nye lesere, eller tilsynelatende ikke gjør det.

Jeg likte "I sommer" svært godt - absolutt lesverdig, og begrunnelsen finner du her!
Jeg ser at jeg har konkludert med at Larsen er en forfatter som ikke bør gå i glemmeboken :-) Fint at du har trukket han frem igjen, Harald.

I sommer.
I omtalen din av Gunnar Larsens roman treffer du spikerhodet når du nevner endringer som har skjedd i kjønnsrollene siden 1932. Typisk er at fortelleren flere ganger sier han vil «eie» kjæresten sin. Verre er det vel at sønnen, syvåringen Stein, synes å bli så godt som oversett av faren som er blitt enkemann. Kjekt å kunne sende sønnen på sommeropphold på Hadeland, når en selv skal innlede en romanse!

Mellom linjene får Gunnar Larsen likevel gitt enkelte spark til sin helt. Særlig markant gjelder det den planlagte søndagsturen fra Skansebakken til Oppkuven i Oslomarka. Vår helt ignorerer flere ganger råd fra andre turgåere om at ruten han har valgt for Cecilie og seg selv vil ta mange timer. Selv i dag vil en slik fottur i følge Google Maps ta mellom ti og elleve timer tur-retur. De velger heldigvis å snu etter halvgått løp.

Takk for dine utfyllende og artige kommentarer, Harald. Jeg får nesten lyst til å lese «I sommer» på nytt, og også mer av Gunner Larsen. Ser at jeg har påbegynt To mistenkelige personer, men vet ikke helt hvorfor jeg ikke fullførte.

Har du eller andre noen anbefalinger når det gjelder Gunnar Larsen?

Gunnar Larsens forfatterskap begrenser seg til fem romaner såvidt jeg vet. I tillegg til I sommer har jeg bare lest dokumentarromanen To mistenkelige personer en gang for lenge siden. Så jeg kan ikke komme med noen anbefalinger utover at debutboka er skrevet på et frydefullt og sitatvennlig norsk. Med andre ord en oppmuntring til å gå videre.

Takk for du inspirerte meg til å ta et dukk og lese meg opp om Gunnar Otterbech Larsen (1990-1958). En norsk forfatter, oversetter, journalist, nyhetsredaktør og senere sjefredaktør i Dagbladet. Kommer til å ta for meg hans bøker dersom jeg finner de på nettet.

Under psevdonymet Kollskegg skrev han humoristiske tekster, blant annet som bidragsyter til Aschehougs årlige humorantologier Humør. Etter juridisk embetseksamen i 1923 valgte Gunnar Larsen å la seg knytte til avisen Dagbladet som journalist framfor å praktisere som jurist. Han hadde sin jobbkarriere i avisa helt frem til sin død i 1958.

Gjennom sitt lange yrkesliv som journalist og forfatter klarte Gunnar Larsen å fornye det norske avisspråket og romanspråket, der han hentet mange elementer fra Ernest Hemingway og utviklet stilen. Hans privatliv var problematisk, og det var en kjent sak at han hadde store alkoholproblemer. At han døde såpass tidlig som han gjorde, hadde sammenheng med hans alkoholisme.

Gunnar Larsen har ofte blitt kalt for den norske Hemingway, og han hentet inspirasjon fra «Hemingway-stilen». Han har dessuten oversatt en del romaner og mange noveller, og han blir ofte betegnet som mer hemingwaysk enn sitt litterære forbilde. I tillegg til sammenligningen med sin litterære helt har Gunnar Larsen blitt nevnt i samme ordelag som Olaf Bull og Alf Prøysen. Mange har spådd at hvis Gunnar Larsen hadde skrevet sine romaner på engelsk, så ville han blitt regnet blant de store anglo-amerikanske forfatterne, som for eksempel Truman Capote og Norman Mailer, innenfor dokumentarromanen.

Weekend i evigheten - hørespill på NrK

I 1934 kom romanen Week-end i evigheten, som regnes som en av de underligste og fineste bøkene i norsk litteratur. Romanen regnes også som hans beste og mest originale verk, og sammenlignes med Knut Hamsuns roman Sult.

Verker, Egne verk
I Sommer (1932)
To mistenkelige personer (1933)
Week-end i evigheten (1934)
Bull (1938)
Sneen som falt i fjor (1948)
Dikt (1959)
En avismanns samlede poesi (2000)

Oversettelser, Hans mest kjente oversettelser (oversettelsesår i parentes):
Og solen går sin gang av Ernest Hemingway (1929)
Lysistrata av Aristofanes (1933)
Den ene mot de mange av Ernest Hemingway (1938)
Godnatt, jord av Ivar Lo-Johansson (1939)
Over floden og inn i skogene Ernest Hemingway (1951)
Sneen på Kilimanjaro og andre noveller av Ernest Hemingway (1953)

I tillegg har han bearbeidet flere av Ludvig Holbergs komedier.

Det var en fin omtale. Jeg gleder meg til å lese boken.

Har satt boken på min ønskeliste & den vokser. Uten å ha lest boken så setter man vel sitt tenkesettet til det tidspunkt romanen er satt i å være. Iom at denne boken ble utgitt i 1930 så gir den en mer autentisk bilde av den tiden. Utover det så formidler enhver roman seg om hovedpersonens tanker & følelser i hvilken som helst situasjon han/hun er i. Romanen spinner ut fra der. Det autentiske bilde formidler også alt som forsvunnet, endret & revet og erstatt med noe annet og hele landskapet er da totalt endret for alltid. Hvilke kontroversielle sider utroskap & homofili boken tar opp vites ikke, men det har jo alltid vært en del av samfunnet - åpent eller skjult. På samme tid så øyner jeg Bjørnesterne Bjørnson og hans samtidige forfattere som satte viktige temaer til debatt i sine "skrifter".

Takk for godt tips! Jeg har satt den på leselisten.