Kort sagt: Denne boka skjønte jeg ikke. Det er en roman med et "vi" som forteller om hvordan det er å ha forfatteren Nicolai Houm som skrivekursleder. Vi får også lese noen av tekstene deres, og får hint om hvordan de henger sammen med deltakernes liv. Det hele er nokså postmoderne.
Jeg lo flere ganger, og likte mange av formuleringene, som den om at "det var så stille at man kunne høre noen plugge i en HDMI-kabel" (fritt etter hukommelsen). Men boka som helhet festet seg ikke hos meg.
Sist sett
