Bokelskere.no

Det som irriterte meg mest var det veldig ubalanserte og kritiske synet til revolusjonen, det er heilt klart mykje å kritisere og det meste fungerar ikkje på Cuba, men skildringane i denne boka gjorde at det høyrdes ut som helvete på jord, og eg kunne ikkje lengre ta ho seriøst når ho sa ting som "før revolusjonen fekk me ein ny kjole i veka, då var alt så mykje betre" eller at "i USA går ingen barn svoltne". Forfattaran har visst aldri sjølv vore på Cuba...

Om hun har vært på Cuba er jo lett og svare på, -familien hennes er cubanere, som flyktet da Fidel Castro kom til makten, og det burde de prise seg lykkelige for at de gjorde. Jeg har selv studert et år på Cuba, og det hun snakker om er ikke tull. Ta deg en tur selv, så kan du se at folk sover på gulvet pga at de ikke har råd til senger, og at de ikke får middag alle dager i uken fordi rasjoneringssystemet deres er innstrammet.

Helt enig. Samartín beskriver et eksilcubansk syn på det hele, det irriterte meg gjennom hele boka. Ideen med å følge to kusiner der den ene kommer seg derifra er god, det er jo slik det er for de fleste der. Men årsakene til revolusjonen er totalt fraværende, og beskrivelsen av det nåværende Cuba er unyansert. Sant nok er det mye som ikke fungerer på der, men noe helvete er det ikke.