Bokelskere.no

Jeg har vansker med å forstå hvorfor alle lovpriser denne romanen. Jeg mener den er lite original og overdrevent sentimental. Forfatteren gjør et velmenende forsøk på å kritisere følgene av revolusjonen på Cuba, men klarer ikke å gjøre dette på en overbevisende måte.

Enig. I tillegg til Drømmehjertet har jeg også lest Senor Peregrino og Salvadorena. Senor Peregrino var den beste, men ingen imponerte meg spesielt. Bøkene er veldig like og forutsigbare i form selv om historiene er forskjellige. Jeg har hoppet glatt over hennes 2 siste og kommer heller ikke til å lese dem. For meg blir det altfor snilt og sentimentalt.

Første gang jeg leste denne, for rundt 2 år siden, synes jeg det var en utrolig fin bok. Men, nå som jeg har lest mange flere bøker, og i helt andre sjangre er jeg ikke lenger like imponert.. den skiller seg ikke noe særlig ut, og den ga meg vel heller ikke stort.. ser nå at det finnes "mange" slike bøker, så jeg synes ikke den har noe særlig originalt over seg..

Jeg skjønner hvor du vil hen. Noen ganger låner/kjøper jeg en bok som er overdøst med skryt bakpå, og jeg gleder meg til å lese den. Men så blir jeg grundig skuffet. Den var overhodet ikke så "vakker" eller "nydelig" som kritikerne tilsa. Vel. Disse romanene får masse skryt klistret på coveret fordi de skal selge godt, og derfor gjør de også det. Noen elsker boka, andre gjør det ikke. Jeg syntes den var vakkert skrevet, kanskje litt overdrevet innimellom, men den satte virkelig følelsene i sving. Det er sjelden man leser en bok hvor ALT er perfekt og leseren ikke irriterer seg over noe, og "Drømmehjerte" var heller ikke en "perfekt" bok, men jeg synes likevel den var fin.

Slutten ødela mye.......Da ble det virkelig Hollywood. Men la det være sagt: jeg hadde stor glede av boka, og leser man den på de rette premissene (enkel god underholdning) er den absolutt verdig en plass i sommerens store "bok-koffert".

Det som irriterte meg mest var det veldig ubalanserte og kritiske synet til revolusjonen, det er heilt klart mykje å kritisere og det meste fungerar ikkje på Cuba, men skildringane i denne boka gjorde at det høyrdes ut som helvete på jord, og eg kunne ikkje lengre ta ho seriøst når ho sa ting som "før revolusjonen fekk me ein ny kjole i veka, då var alt så mykje betre" eller at "i USA går ingen barn svoltne". Forfattaran har visst aldri sjølv vore på Cuba...

Om hun har vært på Cuba er jo lett og svare på, -familien hennes er cubanere, som flyktet da Fidel Castro kom til makten, og det burde de prise seg lykkelige for at de gjorde. Jeg har selv studert et år på Cuba, og det hun snakker om er ikke tull. Ta deg en tur selv, så kan du se at folk sover på gulvet pga at de ikke har råd til senger, og at de ikke får middag alle dager i uken fordi rasjoneringssystemet deres er innstrammet.

Helt enig. Samartín beskriver et eksilcubansk syn på det hele, det irriterte meg gjennom hele boka. Ideen med å følge to kusiner der den ene kommer seg derifra er god, det er jo slik det er for de fleste der. Men årsakene til revolusjonen er totalt fraværende, og beskrivelsen av det nåværende Cuba er unyansert. Sant nok er det mye som ikke fungerer på der, men noe helvete er det ikke.

Helt enig med deg. Boka gjør ikke inntrykk. Føler at jeg aldri har vært nærmere det jeg forestiller meg som kiosklitteratur; klisjefylt, dårlige metaforer og sentimental. Avslutningen er som klippet fra en spenningsroman for barn/ungdom. Mulig dette appellerer mer til kvinner enn menn. Når det er sagt er jeg ikke avvisende til genren. En mye bedre bok om de elendiges umulige kjærlighet er Arundhati Roy's "Guden for små ting".

Jeg tror det kunne blitt en god bok med et litt annet fokus (og kanskje en annen forfatter med samme konsept). Temaer som revolusjon, nytt liv i et nytt land og vennskap på tvers av landegrenser, kan være meget interessant og sikkert gripende hvis forfatteren er god nok. Men med denne boken ble nesten alt fokus rettet mot utseende, gutter og forholdsproblemer. Den hadde noen få lysglimt innimellom, men generelt ble det for overfladisk og uinteressant.

Tror forøvrig dette er en bok som appellerer veldig til kvinner - da jeg har lest igjennom diskusjonene om boka, og det kun er damer som leter fram godordene. Har ikke funnet et eneste innlegg av menn som liker boka.

Vel, det var faktisk en mann som tipset meg om boka. Han skrøt den opp i skyene. Det skal sies at han er 83 år, men fortsatt mann;)

Du får tipse han om bokelskere.no, så kan han skrive et innlegg om hvorfor han likte boka :)

Støttet! Triviallitteratur med en et konstruert og uvirkelig avslutningscresendo. Har sjøl vært på Cuba to ganger, flere av de negative beskrivelsen stemmer dessverre, men fremstilles likevel altfor unyansert.

Jeg likte boken svært godt! Den er lettlest, og man engasjerer seg lett i karakterenes historier og liv. Boken er varm og gog, og Cecilia Sanmartin er en av mine absolutte favorittfordfattere.

Jeg har vært studert et år på Cuba, og kjenner meg godt igjen i de negative beskrivelsene av landet og regimet. For dem som lever med dette hver dag, er det et helvete på jord.

Bravo! Endelig en som ikke vil lovprise denne boka. For meg var "Drømmehjerte" sentimental triviallitteratur. Flat persontegning, enten er de veldig gode eller veldig onde. Typisk amerikansk syn på Castros Cuba (blir ikke overbevist gjennom denne boka. Til sammenlikning har jeg nettopp lest "Lillian Leybs utrolige reise". Begge bøkene har tematisk noe felles - kvinneskjebner og strabasiøs reise mellom USA og et annet land. Men hvilken forskjell når det gjelder skriveteknikk og fortellerstil. Jeg anbefaler på det varmeste Amy Blooms bok.

Har bare så vidt begynt på boken, men er litt skeptisk allerede. Sikkert god som underholdningsroman, men dersom den har til hensikt å gi leseren innblikk i Cubansk og internasjonal historie, ser den ut til å være lite balansert. Uansett hvilke negative konsekvenser revolusjonen etter hvert fikk for mange Cubanere, var det en ÅRSAK bak - denne årsaken lå jo nettopp i den enorme klasseforskjellen som eksisterte under den USA-støttede diktatoren Batistas regime, og som gjorde at nettopp bokens jeg-person kunne leve i rikdom og sus og dus grunnet sukkerindustrien, mens andre sultet. Så langt jeg har kommet i boken ennå, er dette aspektet fraværende....

Jeg var på en rundreise på Cuba for fire år siden, og før turen leste jeg "Dette er Cuba, alt annet er løgn". For dem som er interessert i Cuba: Les denne!!

Samartin er psykolog og har jobba mykje med flyktningar frå Latin Amerika. Ho har brukt elementer frå deira historier i bøkene sine. Eg likte boka godt, men tykkjer slutten er for fantastisk. Elles er det artig å merkje seg at bøkene hennar er meir populære i Norge enn i USA.

Jeg likte boka godt. En flott historie om vennskap og om å finne seg selv. Dessverre, slutte ble for fantastisk. Jeg synes den trakk ned hele leseopplevelsen. Ellers, en vakker historie om mennesker, og ikke bare om politikk, historie og fakta...

Jeg elsket boka! Holdt pusten mot slutten, hadde hjerteklapp og følte jeg var med dem i hendelsene! Helt fantastisk!