«DET HAR GÅTT syv måneder siden mamma døde. Pappa døde tre år og syv måneder før henne. Han fikk slag og kom etter hvert på sykehjem. Mamma kunne ikke bo alene i det store huset, så hun flyttet i leilighet. Huset ble solgt. De fikk 56 år sammen.
Så lenge mamma levde, føltes det feil å gjøre noe drastisk med tingene deres, så det meste ble satt på dette lageret.
Nå kan vi ikke utsette det mer. Vi skjønner det.
Vi skal bruke de neste månedene på å minnes, sortere og fordele fortida. At det ikke skal ta måneder, men år, vet vi ikke ennå. Heldigvis. Vi gruer oss.
Det er rart med ting. De virker liksom annerledes når de ikke lenger tilhører noen. De er blitt hjemløse.»
Jeg skal ikke forsøke å beskrive leseopplevelsen jeg har hatt ved å lese boken til Lars, Kari og Ola Bremnes Når du går med tilleggstittelen Flerstemte fortellinger om det som blir borte og det som blir igjen. Det blir på sammen måte som Lars skriver om Bremnes, der de tilbrakte somrene som barn:
«DET FØLES ALLTID rart å prøve å beskrive Bremnes for utenforstående, og jeg må anstrenge meg for å se stedet med et saklig og objektivt blikk. Jeg har utallige ganger prøvd å tegne et bilde av havet, jordene, husene, fjellene. Sommerens aldri hvilende midnattssol, men det er nesten umulig. For stedet er i virkeligheten en tilstand i min sjel. Den største delen av Bremnes er inni meg.
Bremnes er alle min barndoms somre. Mine første myggstikk, min første smak av rabarbra, min første fisketur, mine første blåbær — og smaken av en saueperle som jeg trodde var et bær. Og alt dette i verdens mest magiske lys, eller i «Nordlandssommerens evige dag» som Hamsun så fint beskriver det i romanen Pan.»
Når du går er ikke bare en bok om å rydde opp i et dødsbo. Det er noe mye mer enn det. De setter ord på og fremkaller bilder av mye som er lett for meg å relatere meg til. Fra det fine til det som er sårt.
Når du går er en bok som litteraturkritikerne ikke finner interessant å skrive noe om. Men en bok som jeg trengte å lese. Jeg er så innmari glad for at de har tatt seg tid til å skrive og utgi boka. På samme måte som jeg er glad for all musikk de har gitt ut.
Forlaget omtaler boken slik:
«Kari, Ola og Lars rydder ut av dødsboet etter foreldrene sine. Ting fra et langt liv, hele barndomshjemmet, er stuet sammen i et mørkt lagerlokale. I et hjørne står et gammelt piano. Mammas piano. Husets hjerte.
Men hvor gjør man av et gammelt, ustemt piano som har mistet eieren sin? Og hvem skal egentlig få finserviset som alle har lyst på?»
De hjemløse gjenstandene forteller en historie og blir en reise tilbake til opprinnelsen. Til plassen hvor kjærligheten til musikken, og ikke minst sangene, kommer fra. Det er tid for å bestemme seg for hva man tar med seg videre og hva man legger igjen.
Når du går er en varm, humoristisk og rørende bok om sorg, om å vokse opp i vakre Nord-Norge, oppdagelsen av musikken, og tilblivelsen av noen av vår tids aller mest folkekjære sanger. «
Sist sett
