Jeg har hørt mye om Aage Samuelsen, spesielt musikken hans som er både oppløftende, oppmuntrende og fylt med gode åndelige tekster og melodier. Aage ble sett på som en kontroversiell banebryter og reformator i Norge der han bl.a. gikk hardt imot tørr kirkekristendom, prester i lange kapper, pinsevenner, andre venner og journalister og media, men han kunne også være direkte med "sine egne".
Broder Aage, som han også ble kalt på folkemunne, hadde mye humor i sine framtredener og fikk møte mye motgang, men også medgang, og han hadde alltid et gullkorn på lur. Selvom jeg mener at Aage hadde flere poenger og at Gud til en viss grad brukte Ham til å få fram evangeliet gjennom den originale personen som Aage var, så synes jeg mye av det jeg leser i denne boken er noe drøyt, unødvendig og overfladisk fra Aages side, ting han tullet om og måter han gikk fram på, og hvordan han prøvde å unnskylde syndefallene sine, selvom han indirkete også innrømmet dem.
Jeg tror at mye av Aages tjeneste begynte bra, men at han etterhvert ble litt for høy på seg selv og tjenesten sin etterhvert som populariteten hans steg, noe som spesielt er en diger fallgruve for mange predikanter og fremtredende gudsmenn. Tross dette innholder boken mange gode gullkorn med futt samtidig som den kan få smilebåndet til å lea på seg, mens noen gullkorn ikke var like morsomme. Kanskje de var mer morsomme i sin samtid? Jeg tror allikevel ikke jeg fikk noe bedre inntrykk av Aage enn jeg hadde fra før, kanskje heller det motsatte etter å ha lest denne. Boken er allikevel en helt grei innføring i Aages oppturer og nedturer, samt hans opptredener og væremåte. Han var en original, noe han benyttet seg av til det ytterste, men som han også til de grader så ut til å misbruke.
Sist sett
