Mary Beard klarer å gjøre de romerske keiserne mer menneskelige og mindre forskjellige enn klisjeene om dem vil ha oss til å tro. Er det sikkert at Caligula og Nero var ravende gale despoter, at Augustus var stabilitet og klokskap på to bein, at Trajans krigsprestasjoner var blendende?
Nei, nei og nei, mener Beard. Hennes prosjekt i denne boka er å se på rollen keiser av Romerriket. Den forandret seg ikke noe særlig på 200 år fra Augustus i år null. Filmer og myter har lært oss å tenke på Romerriket som resultatet av en stor plan, styrt av strategiske herskere på toppen. Beard mener dette er langt fra virkeligheten. Å herske over Romerriket framstilles som en risikofylt jobb, hvor avgang sjelden skjedde med kake i lunsjen, for å si det sånn. Ja, både risikofylt og kjedelig, med uendelig mye byråkrati til rollen.
Boka tar for seg keisernes middagsvaner, boliger, statuer, fritidsaktiviteter og utenlandsreiser. Boka er morsom og uhøytidelig. Den er mest av alt en 400 sider lang oppvisning i hva som menes med kildekritikk, og Beard går aldri rundt grøten. Mye bedre enn SPQR-boka hennes!
Sist sett
