Noen forfatterskap er det enten eller med
I 2020 leste jeg The Cabin at the End of the World som jeg likte overraskende godt og som jeg ofte tenker på, siden boka hadde mange undertoner. Senere leste jeg A Head Full of Ghosts som er meget populær, som jeg syntes bare var helt ok. Så hvordan gikk det med The Pallbearers Club?
Søknadsfristen nærmer seg
The Pallbearers Club ble utgitt i 2022, og fikk en god del blandede tilbakemeldinger, noe som er helt forståelig. Sånn er det jo ofte med bøker. Denne boka er om Art Barbara. Tiden nærmer seg for å søke på college, og da er det viktig å gjøre aktiviteter utenfor skolen, som vil se godt ut på collegesøknaden. Han starter The Pallbearers Club i samarbeid med et begravelseshjem. På den måten blir han kjent med andre ungdommer, som melder seg på for å være med i klubben hans. De skal være kistebærere for mennesker som levde som hjemløse eller som ikke hadde noen nære.
Art vet veldig godt at han ikke er spesielt populær hverken på skolen eller ellers. Han sliter med kraftig akne og han har skoliose. Han skal gjennom en alvorlig operasjon på grunn av det, men det blir ikke før etter skoleavslutningen. Gjennom klubben blir han kjent med Mercy og de er rake motsetninger. I denne boka leser man fra Arts perspektiv fordi han har skrevet en memoar, og i margen er det annen skrift, fordi det er notater som Mercy tar mens hun leser det han har skrevet.
Dette er en sær bok om vennskap, sårbarhet, og hvem er denne Mercy, sånn egentlig?
Kryptisk horror
Hva slags horrorbok dette er, kan jeg ikke røpe da det er meningen at det skal være kryptisk og finne ut av det selv. Men dette er nok boka jeg liker minst av Tremblay så langt. Det ble for mye humor i stedet for horror, og jeg er ikke så altfor glad i humorbøker. Både teksten og forholdet mellom Art og Mercy ble alfor internt og som leser, følte jeg meg bare utenfor. Derfor ble dette svært tør og monoton lesing. Ble heller ikke spesielt begeistret over karakterene. Fikk ingen bånd til dem, og selv om Art har sine plager, og det er viktig å skrive om karakterer som sliter med sårbare ting, er ikke det alltid nok.
På grunn av humoren og at båndet mellom de to ble for internt, ble det vanskelig å føle seg engajsert i handlingen. Det var ingenting som skilte seg ut eller partier som var mer spennende å lese om. Det var som å lese i den samme duren hele veien. Ble også lei av hvor mye de snakket om musikk fra 80 - tallet i begynnelsen. Musikk fra en periode jeg også er glad i, men likevel ble også den biten masete og umorsom. Tremblay klarte ikke å dra meg inn i deres verden, selv om Art skrev om ting man kjente til.
The Pallbearers Club var dessverre en bok jeg fikk null forhold til og har ikke lest en så monoton bok siden Daphne av Josh Malerman som jeg leste tidligere i år. Rart hvordan man blir begeistret for en bok av en forfatter, og så bli lunken noen bøker senere.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
