Dette er ei interessant bok på mange måter. Hvordan er det å skulle skrive en oppfølger til en roman som kom ut 34 år tidligere, og har blitt et globalt TV-fenomen på de årene? Gileads døtre handler om samme univers som Tjenerinnens beretning, og foregår sannsynligvis litt senere.
Jeg ser at noen klager over at denne boka er overflødig, og jeg skjønner på en måte hva de mener. Men jeg tenker heller som så: Hvis Tjenerinnens beretning er en perfekt komponert Michelin-rett (og det er den), så er Gileads døtre en skikkelig god burgermeny. Mer spetakkel, mer bråk, mer stemning, flere stemmer, en fantastisk opplevelse.
Boka vever sammen livene til tre forskjellige kvinner som har ulike roller i Gilead. I årene mellom utgivelsen av Tjenerinnens beretning og denne romanen, har mye gått i feil retning IRL. Jeg tror Atwood skreiv denne boka for å sette håp i folk, og det klarer hun. Og som i alle de nyeste romanene hennes, er det faktisk en del å le av her også. Men alvoret er størst, og det mest interessante spørsmålet som reises, er hvordan diktaturer klarer å mobilisere vanlige folk til å begå forferdelige overgrep.
Sist sett
