Bok nummer fire i Harinder Singh serien. Har serien blitt bedre, eller blir det for hverdagslig?
Harinder Singh er nedgradert. Han er ikke lenger i Kripos, men er nå en tilbake i gamle
jobbtrakter. En taxisjåfør er blitt skutt og drept. Typisk Singh å tro at det ikke var en tilfeldighet, da han er en mann som ofte lytter til instinktene sine. Mens han etterforsker drapet på taxisjåferen, blir man som leser kjent med en hendelse som skjedde i sommeren 1995. Har det en sammenheng? Mens Singh graver i saken og finner ut diverse ting fra fortiden hos enkelte, skjer det alltid noe et eller annet. Kan Singh finne løsningen før flere forferdelige alvorlige hendelser skjer? Samtidig har han en far som er syk og som han er bekymret over.
Lett konsept med mulige tråder
Dette ble kanskje noe vagt forklart, men det har sin grunn. Boka er på bare 267 sider og mange av kapitlene består av en og en halv side, og derfor skal det ikke mye til før man kanskje avslører noe. Noe man gjerne vil unngå. Konseptet er ikke så stort, derfor kan man ikke så mye om handlingen. Det er en bok man helst bør lese og oppleve selv.
Dette er som kjent bok nummer fire om Harinder Singh. Han vant Rivertonprisen for Skjebnesteinen, boka jeg likte minst. Bøkene kan fint leses frittstående, men det spørs jo hvor nøye man er selv på det. Selv er jeg ikke så nøye på rekkefølge når det gjelder krimserier, for man blir ofte kjent med hovedkarakteren likevel. Man blir godt kjent med Harinder Singh. Han er noe rotete og vet ikke helt hva han vil bestandig, men har flink til å gå egne veier. Derfor han kanskje blir sett på som litt vinglete. Næss beskriver også personene som han møter underveis i saken på en realistisk måte, både på godt og vondt.
Det blir aldri ordentlig spennende
Det er heller ingen tvil om at Næss skriver godt og jeg ville lese Passasjeren fordi plottet virket uhyggelig. Men som med de andre Harinder Singh bøkene, løfter det seg aldri helt opp. Den store spenningen og intensiteten uteblir. Men han er god på å beskrive hverdagslige politisaker uten å overdrive, og gjør det på en troverdig måte.
Selv om Passasjeren er en god krimbok, ble dessverre slutten for forutsigbart og en smule gammeldags. Forventet noe mer. Foretrekker nok mer hardbarket krim.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
Sist sett
