Til tross for at dette regnes som en av de største romanene gjennom tidene, klarer jeg ikke å gi den en sekser. Ja, - den er finurlig bygget opp, er godt skrevet og har mangefasetterte personer, men jeg klarer ikke å bli positivt berørt av den. Jeg klarer ikke å se boken som den kjærlighetshistorien den blir omtalt som, - jeg blir bare grundig lei og kvalm av psykopaten Heathcliff som blir mer og mer ondskapsfull! Det jeg likte best og som fascinerte meg, var de detaljerte skildringene av livet, naturen og menneskene i Yorkshire for rundt to hundre år siden, - dette er samtidige skildringer av en tid som er borte. Og jeg bøyer meg i støvet for Emily Brontë som har klart å skildre dette og dikte opp historien, disse personene og deres relasjoner, men altså,- jeg ble så lei av all ondskapen!
Viser 1 svar.
Det er ikke en kjærlighets roman, det er den første romanen i verdens litteraturen som peker på at mishandling og forsømmelse i barndommen fører til voldelig aggressiv oppførsel i voksen alder, at det setter dype psykologiske spor, som kan gå i arv og ramme flere generasjoner. Der var en ny tanke på før Freud kom på banen. Det er derfor en veldig viktig bok som skapte stor oppstandelse og debatt når den kom ut for snart 200 år siden. Bronte søstrene skrev egentlig ikke romantiske romaner selv om du finner romanse i dem.
Sist sett
