Jeg likte Danielle Shreyers litt originale skrivemåte og at noen også tør å gå imot en såpass kontroversiell lære innenfor den kristne troen som arvesyndlæren er. Noen mener at den er helt essensiell i den kristne troen, andre mener at den ikke er det, og mener også at den er ubibelsk. Selv om forfatteren har noen gode argumenter imot arvesynd så savner jeg en eksegetisk dybde og tyngde i det hun skriver. Selv om Shreyer legger mye vekt på det hun kaller for ”Original blessing”, eller arvevelsignelsen, så klarer hun også se det onde i mennesket, men at dette heller mer mot valg man tar enn noe man er. Når arvesyndlæren svartmaler mennesket, så kan det se ut som om Shreyer går litt mye over i den andre grøften, men allikevel ikke uten å se ut til å ta altfor lett på synd. Hun legger derimot mer vekt på Guds velsignelse overfor menneskene, om hvordan Gud ikke forbannet Adam og Eva, men hvordan Gud etter ”fallet”, noe som heller ikke er et bibelsk begrep i følge henne, velsigner og forsørger dem, ja til og med Kain. Gud er barmhjertig hele veien, noe som arvesyndlæren fort kan se ut til å dekke over.
Shreyer kan se ut til å minimalisere Jesu stedfortredende død, og mener at det kan bli for mye fokus på det. Hun henviser da til kirkefedrenes kunstmalerier, der paradistilstanden rådet, og at Jesus på korset ble først fremtredende etter at vi omfavnet arvesyndlæren. Hun avviser allikevel ikke Jesu stedfortredende død, og påpeker at det har en bibelsk verdi, men at fokuset bør være på livet som springer ut av Jesu verke. Jeg mener i hvert fall at Jesu stedfortredende død er noe mer essensiell og viktig å løfte fram som noe stort, men at det også er viktig å trekke fram livet som medfølger. Skriften er ganske så tydelig på det.
Shreyer gir oss også et lite innblikk i debatten rundt arvesyndlæren på 1700-tallet mellom presbyterianeren Jonathan Edwards og episkopalen John Taylor. En del interessante vinklinger får vi gjennom boken, men jeg klarer ikke ta altfor helt god fisk og savner flere svar ut fra Skriften på hvorfor hun mener arvesyndlæren er feil. Innimellom får jeg også en følelse av universalisme i måten hun skriver på, men om hun er universalist eller ikke, det kommer ikke helt klart fram. Mot slutten blir også boken noe gjentakende og repeterende.
Sist sett
