Stefánsson har en helt spesiell skrivestil som er utrolig fascinerende. Det er ikke så lett å følge ham bestandig, men det gjør ikke så mye, - det er bare å gi seg over til hans skildringer av livet på Island, hans spesielle persongalleri og hans opptatthet av tid og himmelen, - til det siste har han knyttet en rekke fantastiske formuleringer.
På slutten av boken omtaler fortelleren/hovedpersonen denne boken han skriver på som «disse skissene mine av noen øyeblikk på jordens overflate», og skissene spenner over mer enn hundre år, - fire generasjoner. For det er en slags slektshistorie, og jeg mistenker forfatteren for å fortelle mye fra egen slekt, - hvis jeg husker rett, får vi vite mer om mellomgenerasjonen i «Historien om Ásta». Her dreier det seg mest om den hjerteskjærende historien til jeg-personen, en liten gutt som mister moren sin, og om hans spesielle oldeforeldres liv. Akkurat som i Ásta blir historiene fortalt uten noen kronologi, vi hopper frem og tilbake i tid, og det kan være litt forvirrende.
Stefánsson er som sagt opptatt av tid, og gutten blir smertelig klar over tidens gang og det faktum at alt blir borte: «... i et glimt får jeg en anelse av dette som kalles tid. Jeg kjenner den som en svak, men dyp smerte.» Den voksne fortelleren prøver å gripe og holde det forgangne fast med ord, men avslutter så med et sukk at «dette» er alt som er igjen av seks-syv liv og hundre og femti år! Og nettopp denne vinklingen treffer meg, som også er opptatt av historie og slektshistorie.
Viser 2 svar.
Jeg leste «Stjernenes knitring» på din anbefaling Ellen; synes ofte de er vel verdt å følge. Men denne gangen ble det ikke full klaff. Jeg ser de kvalitetene som du fremhever; ser at dette er en god bok. Også jeg er opptatt av slekt, og synes Stefansson har en fin og morsom vri på den slektshistorien han forteller.
Så hvorfor traff ikke boken meg? Hva er det som gjør at noen bøker smyger seg inn i deg, selv om de kanskje litterært sett ikke er på høyden. Mens andre, kvalitetsbøker, ikke berører deg i samme grad? Noe kan sikkert forklares med leserens dagsform og livssituasjon. Men det må være noe mer. Noe i kommunikasjonen mellom forfatteren og leseren, om jeg kan si det sånn. I dette tilfellet tror jeg det kan handle om stil, at jeg tidvis oppfatter den svulstig (usikker på om det er riktig ord). Men sannelig om jeg vet. Og bare så det er sagt, boken ga meg absolutt noe.
For en tid siden leste jeg Stefanssons Himmelrike og helvete. Husker at jeg ikke var så begeistret, men ser at jeg har gitt den terningkast 5.
Det hadde vært morsomt om noen av dere har tanker om disse problemstillingene.
Ja, der ga du meg noe å tenke på, og jeg vet sannelig ikke om jeg har et godt svar. Men jeg er enig med deg i at det nok har noe med stilen å gjøre, som jeg nok heller vil kalle svevende, men som du opplever som svulstig, og at forskjellen i opplevelse nettopp ligger der. Men så er det altså sånn, at jeg faller hemningsløst for den stilen, - jeg lar meg rett og slett forføre av det store spennet i tid og rom, - slekten og stjernehimmelen, - mens det blir for mye for deg.
Og så må jeg nok tilføye, at siden Stefánsson er en anerkjent og seriøs forfatter, så er jeg mye mer villig til å la meg forføre, enn om det hadde vært en "dameromanforfatter" som hadde skrevet svevende om tid og rom! Så, - der kom alle fordommene mine opp i lyset.