Bokelskere.no

Hei igjen!
Nå har jeg lagt fra meg denne boken, men det skulle ikke forundre meg om jeg tar den opp igjen en vakker dag. Dette er veldig bra! Det er så mange lag, så mange muligheter og så mye å fordype seg videre i. Det er som om hver setning har en bakenforliggende betydning.
Så takk for inspirasjonen til å endelig få lest denne spesielle beretningen.

Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet, når jeg nå skal uttrykke mine umiddelbare tanker, så får vi bare se om jeg lykkes.
Jeg merker meg at han i starten av historien skriver at «Billy har lagt seg til å sove som en senil enkemann[…]» og jeg trekker dermed den konklusjonen at Vonnegut forsøker å skrive boken som en senil tenker. Alle tenker vi hulter til bulter, men hos en begynnende senil blandes fortid, nåtid og framtid samtidig som det blander seg med fantasi, virkelighet, egne og andres historier samt med litteratur og utallige øyeblikk en «tar vare på» gjennom et langt liv, og Vonnegut gjør alt dette til troverdige historier i hodet til Billy Pilgrim.

Jeg har de siste 3 årene hatt nærkontakt med en håndfull personer som gjennomlider Alzheimer eller aldersdemens, og erfaringsmessig blander de sammen historier fra eget liv med ting jeg engang har fortalt, noe som skjedde i 1979 med det som skjedde i går, de er plutselig 12 år og skal hjem til mamma å spise middag osv. og jeg syns det Vonnegut skriver er sammenlignbart.
Når det er sagt, kan det godt hende at andre diagnoser utarter seg på samme måte, det kjenner jeg ikke til.

Reisen til Trafalmador kan være en måte å flykte på, og en historie adskilt fra hans virkelige liv, men her tenker jeg annerledes. Jeg tror Billys tidligere fordypning i Trouts litteratur blander seg med andre hendelser og skaper denne historien i Billys hode, som dermed er like virkelig som alt annet han tenker. Gjennom hele boken er det «bevis» for at tankene til Pilgrim blander sammen historier. Kan ikke umiddelbart gjengi mange, da må jeg lese igjen og grundigere, men jeg nevner noen:
Montana Wildhack er dama han får sammen med seg i fangenskapet på planeten Tralfamador, men det er også et navn fra en historie i et pinup-blad han ser ved kassaapparatet i bokhandelen.
På en flyreise har Billy med seg to bøker, «Den andre boken var Erika Ostrovsky ‘Céline og hans visjon’. Céline var en tapper fransk soldat i den første verdenskrig - til han fikk brudd på hjerneskallen» Kan det hende at Billy selv aldri er i en flystyrt og får brudd på hodeskallen, men av andre grunner ligger på sykehus?
Han refererer til en zoologisk have i Dresen, han er selv satt i en på Talfamador og senere i boken henviser han til en roman som heter «Den store tavlen» hvor han skriver at Billy tar opp denne boken, skrevet av forfatteren Trout, «Han leste noen avsnitt, og så skjønte han at han hadde lest den før - mange år før […] Den handlet om en jordisk mann og en kvinne som ble kidnappet av vesener fra verdensrommet. De ble utstilt i en zoologisk have på en planet som het Zircon-212.»
Vel, det var noen få av berøringspunktene jeg merket meg. Det er så mange fler.
Hva tenker du?

Jeg er helt enig i at det er mange grunner til å konkludere med at Billy lider av PTSD, blant annet skriver han et sted at legen ved veteransykehuset i Lake Placid antar at Billy «faller fra hverandre» på grunn av skremmende hendelser i barndommen. Altså ikke bare krigen som fremprovoserer redsel og stress.

I eget liv har jeg erfart at en dypere samtale rundt døden er vanskelig, enten det gjelden ens egen eller andres, så er det noe folk har vanskelig for å sette ord på og samtale om. Jeg kjenner selv på nysgjerrighet knyttet til både død, tanker om død og ritualer og tradisjoner rundt den, men blir ofte møtt med ordene «ja, ja, sånn er det nu bare» Noe jeg tolker som en velmenende frase som brukes for å indikere at dette hverken kan eller vil de snakke om.
Slik oppfatter jeg begrepet «Slik er dét» i Vonnegut sin roman, det er vanskelig å få snakket om døden og opplevelser knyttet til den.

Mitt siste lille innspill handler om «Poo ti huit», som det er oversatt i min bok. Vet ikke om det er likt som på originalspråket? Jeg mener å huske at han et sted i boken gjengir noe på latin, men finner det ikke igjen nå, uansett, så slo det meg at kanskje denne frasen er latin. Såvidt jeg kan forstå, betyr dette på latin «du løper bort.» Kan det stemme eller er det bare en tilfeldighet?

Håper dette ikke kjedet deg, det var ekstra inspirerende når jeg også fikk oppfordringen av deg om å gi en tilbakemelding :) Takk.

Dette er terningkast seks!

Kjede meg, nei snarere tvert imot. Tusen takk for et fint og tankevekkende innlegg. Jeg har lest det flere ganger.

Er det ikke slik med virkelig gode bøker, de kan leses mange ganger og forstås på ulike måter. Det er, som du sier, så mange lag å ta utgangspunkt i. «Det er som hver setning har en bakenforliggende betydning.» - det er jeg virkelig enig i!

Din sammenlikning med en senils (dements) måte å tenke på, gir absolutt mening. Du har fått med imponerende mange detaljer som underbygger dette. Jeg er enig i at det er mange berøringspunkter. Også det du sier om drømmer, synes jeg også er spennende. Billy er mentalt og psykisk skadet. Hvilken merkelapp man setter på det, er kanskje ikke så viktig. Hodeskader kan for øvrig også gi demens.

Det at Billy Pilegrim hadde traumatiske opplevelser som barn, opplevelser som kan ha gjort han ekstra sårbar, har jeg tydeligvis ikke lagt så stor vekt på. Men når jeg nå bladde litt i Nasjonalbibliotekets utgave (har ikke boken her nå), så jeg plutselig at faren skulle lære han å svømme etter svømme-eller-synke-metoden. Billy beskriver det som «en henrettelse».

Det er mye å tenke over i innlegget ditt. Jeg sender dette svaret nå, men ferdig med denne boken er jeg ikke. Ser ikke bort fra at jeg leser den igjen en dag. Takk igjen for en flott tilbakemelding!