Vi har gull, og vi har gråstein. Dette er gråstein. Jeg leser alltid ut bøker jeg har begynt på, og det betyr selvsagt at jeg av og til må lide meg igjennom svært dårlig litteratur, men likevel sjelden så dårlig som dette. Det er helt utrolig at et slikt smøreri først er blitt antatt, så påkostet, utgitt, distribuert og til og med oversatt. Bortsett fra en kanskje noe høyere språklig standard er dette på nivå med en gjennomsnittlig skolestil skrevet av en ambisiøs åttendeklassing, med så-skjedde-det-og-så-skjedde-det-handling, ispedd masse overforenklet og umoden psykologi, der hovedpersonen leiker frøken detektiv og løser mysteriet helt på egenhånd. Synd at boka er omtrent femti ganger så lang som skolestilen.
Sist sett
