Jeg har lest flere anmeldelser av boken før jeg gikk i gang, og det er ikke mangel på lovord - storslagent epos, poetisk, sanselig, sexy og Brageprisvinner.
Etter endt lesing sitter jeg i undring, og er nesten litt skamfull over «ikke å ha skjønt det». Mye her er sanselig, og hun evner godt å beskrive karakterer, relasjoner og gjestfriheten, men samtidig lurer jeg på hva det er ved denne teksten som løfter omtalene til slike høyder?
Jeg unner Arvola dette gjennombruddet, som sikkert er fortjent, men det gagner ikke min leseopplevelse at omtalen blir så bejublende.
Kan hende blir jeg litt lei av at kvener atter en gang settes i forbindelse med ganning, fyll, hor og vold, som ikke gjør det lett å få øye på det eksotiske og storslagne.
Ikke at det har noe å si for historien, men jeg hadde likt om forfatteren også fikk fram de store avstandene i dette fylket. Det er ikke noen svipptur å forflytte seg fra Neiden til fiske i Bugøynes, marked i Varangerboten eller handel i Vadsø. Det er henholdsvis 5, 8 og 13 mil, men det er en roman, ikke et atlas, jeg vet.
Det jeg liker best er hvor elegant Arvola får flettet inn de kvenske frasene, som det er ganske mange av i boken.
Har man sansen for familiekrønike og skildring av hverdagen på 1800-tallet er dette et blinkskudd.
I morgen (16/3) er det kvenfolkets dag, så hyvvää kveeninkansan päivä!
Sist sett
