❗️ I denne tragikomedien verkar dei sers ulike karakterane like fasttømra i sinnelag og atferd som i eit skodespel av Molière eller Holberg. Men hovudpersonane syner likevel så mykje sjølvinnsikt at eg må få sympati med dei, til og med den «late» Lea som har gitt frå seg omsorgen for Benjamin, den autistiske sonen sin. Rakel derimot er den prektige systra som meistrar alt, også Benjamin. I mellomtida produserer resten av familien rikeleg med gode råd, men er like fullt tilskodarar til den dagen då dei i ein blink får ansvaret for Benjamin sjølv.
Om boka er ein komedie, har ho òg ein alvorleg undertekst om krevjande omsorgsarbeid og maktløyse.
Viser 1 svar.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Harald K, jeg håper du skjønner at det å skrive med store bokstaver ikke gjør din positive anmeldelse mer overbevisende. Dessuten, hvorfor i all verden skulle noen bry seg om en tragikomedie om en familie som må takle krevende omsorgsarbeid og maktløshet? Det høres ut som en depressiv og kjedelig bok som jeg ville unngått som pesten. Og hva er dette tullet om at karakterene er like fasttømra i sinnelag og atferd som i et skuespill av Molière eller Holberg? Høres ut som en tynn og dårlig unnskyldning for mangel på utvikling og dybde i karakterene. Jeg kan ikke se hvordan denne boken skulle kunne være verdt tiden min.
Sist sett
