Bokelskere.no

Dette er også et storslagent middelalderverk av Sigrid Undset, men dessverre, for meg er det ikke like fengslende som Kristin Lavransdatter. Det er andre gang jeg leser disse fire bindene, - det er rundt førti år siden sist, og det rare er at jeg husket dem som mer fascinerende enn jeg synes de var nå! Men bevares, - Sigrid Undset kan jo både skrive og dikte og er full av kunnskaper om middelalderen, så hun får en felles femmer for disse bøkene, men jeg ble litt skuffet. Hun favner jo vidt i sin nærgående skildring av middelalderen, - både storpolitiske hendelser, hverdagslige gjøremål, sæd og skikk og menneskenes hjerter og ikke minst katolsk tankegods og religiøse grublerier er så grundig beskrevet at jeg følte at jeg var en deltaker, - en deltaker som også levde midt i den naturen som Undset skildrer så fantastisk godt. Men, - det kan faktisk av og til bli litt for mye av det gode, - setningene blir til tider svært innfløkte og litt for fulle av gamle ukjente ord og begreper, - som jo på den annen side nettopp er med på å få meg til å føle at det hele er autentisk.

Så var det handlingen og personene. Handlingen rommer hele livet til Olav og barna hans, og ikke å forglemme, til hans hustru Ingunn. Det er et storslått skjebnedrama som skildrer konsekvensene av personenes valg, som igjen springer ut av deres opplevelser og personligheter. Men bokverket skjemmes av den tungsindige Olavs omfattende religiøse grublerier rundt synd og skyld. Disse blir det alt for mye av, - og her får jeg heldigvis støtte av Sissel Lange-Nielsen i etterordet i min utgave. Første bind er etter min mening strålende, mens det andre og tredje er tyngre og mer innadvendt før det siste bind igjen er mer handlingsdrevet.

Til slutt må jeg ha med noen refleksjoner rundt egne «minner» fra disse bøkene. Det er veldig rart å oppdage at noe som jeg har husket godt fra første gangs lesing, og som jeg trodde var viktige hendelser som fyldte større deler av boken, viser seg å være noen mindre hendelser som var overstått på et par sider! Mens det er mange andre og større hendelser, jeg ikke husker.
Og enda rarere, - jeg «husker» noe som ikke står der!! Jeg er på randen av å lese den en gang til(!), for å se om jeg har klart å hoppe over det! Og her må dere som kjenner deres Undset hjelpe meg! Jeg var så sikker på at Undset her skildret et møte mellom Olav og den unge Lavrans Bjørgulfssøn, hans hustru Ragnfrid og møen Kristin i et overnattingssted på deres reise fra Skog til Jørundgård, - men det var ikke der!! Derimot traff Olav Lavrans mens han var tilsynelatende singel, - en ung og hjelpsom «knekt», som hjalp Olav med å finne veien ut av kjøpstaden Oslo. Er ikke det merkelig, - det er antagelig ingen andre som kan huske dette feilaktige minnet mitt!?

Et herlig eksempel på hva den svenske forfatteren og redaktøren Olof Lagerkrantz har sagt:
«... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om.» !

(Fra «Om kunsten og lese og skrive», Olof Lagerkrantz, Bokvennen forlag, Oslo 1988.)

Veldig godt sagt!

Møtet mellom Olav og Lavrans står beskrevet i kapittel XV i Olav Audunssøn i Hestviken. Olav har reist med båt til Oslo for å gjøre noen ærend og i mellomtiden har isen lagt seg, så han må komme seg hjem på annen måte.

Olav har overnattet på en såkalt skytningsstue, og der treffer han Lavrans for første gang. Han tilbyr seg å hjelpe. De drar hjem til Lavrans på Skog for å hente varme klær og uthvilte hester.. På gården møter Olav kona Ragnfrid og den lille sønnen Håvard.

Lavrans følger Olav et stykke på veien før de skiller lag.

Takk skal du ha, - jeg hadde fått med meg det, men det var ikke sånn jeg husket det, - jeg har nok et falsk minne!!

Så synd at du ble skuffet over gjensynet med Olav Audunssøn. Personlig synes jeg det er vanskelig å måle hans historie opp mot Kristin Lavransdatters. Storslagne verk begge to. Jeg har gitt alle disse 6-ere, men Kristin har fått plass blant mine favoritter. Kanskje fordi hennes historie gjorde et så sterkt inntrykk da jeg først leste den som ungpike, og da jeg senere, som mor selv, leste den, fikk en helt annen forståelse for Kristins foreldre.

Jeg er enig med deg i det positive du sier om «Olav Audunssøn», også i at det første bindet er best, kanskje spesielt skildringene av den gryende forelskelsen og den seksuelle oppvåkningen. Ja, det blir etter hvert mye «religiøse grublerier rundt skyld og skam», men det er det da også i Kristin Lavransdatter. Spesielt ved tredje gangs lesing jeg gikk inn i dette. Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men det er også de som mener at Olav Audunssøn ufortjent kom i skyggen av Kristin Lavransdatter.

Nå ble jeg kanskje ekstra opptatt av Olav siden handlingen i hans voksne liv er lagt til området der jeg bor. Jeg har gått over «Oksen» og vært i «Hestviken» (Emmerstadbukta i Vestby). Jeg kommer til å lese dette verket en gang til, og da bokstavelig talt følge i Olavs fotspor.

Så til ditt konkrete spørsmål. Jeg kan – dessverre – ikke huske noe «møte mellom Olav og den unge Lavrans Bjørgulfssøn, hans hustru Ragnfrid og møen Kristin i et overnattingssted på deres reise fra Skog til Jørundgård». Snedig at du husker ordlyden så konkret. Vet du omtrent hvor dette skulle ha stått? Men for all del, jeg kan ta feil. Når jeg en gang kommer så langt som til gjenlesningen, skal jeg prøve å ha dette i minnet. Noen andre som vet?

Takk for at du tar deg tid til å skrive disse gjennomtenkte og inspirerende omtalene, Ellen. De skjerper tankene.

Takk for pene ord, Lillevi. Jeg ble jo litt skuffet denne gangen, men det skyldtes nok mye forventningene, for deler av Olav Audunssøn har satt dype spor, - til tross for at de ikke fantes i boken! Jeg har for eksempel gått og trodd at Olav stadig rodde over til Hurumlandet hvor han fant lykken med en kvinne! Nå oppdaget jeg altså at jeg etter hvert ble litt lei av Olav og derfor ga jeg ikke en sekser til resten av bøkene, - men er nå det riktig, å dømme boken etter hvordan man liker hovedpersonen!? Det var imidlertid ikke bare det at hovedpersonen var en kjedelig person, det var vel så mye det at alle disse tankene rundt synd og skyld tok for stor plass, - og det til tross for at jeg noen ganger kan tenke at det ikke ville gjøre noe om vår tids mennesker tenkte litt mer over hva de gjør og utsetter andre for.
Eiriks utvikling var det imidlertid mye mer interessant å følge nå, - han var jo et sammensatt menneske som utviklet seg, mens Olav var en tung stubbe, - jeg tror jeg må gi siste bind en sekser også, for skildringen av Eirik!
Ja, Kristin Lavransdatter var jo også full av religiøse tanker om synd og skyld, og det er nok noe av grunnen til at jeg bare har lest hele to ganger (tror jeg), mens jeg har gjenlest Kransen og begynnelsen av Husfrue mange ganger ...
Når det gjelder det jeg skriver om møtet mellom Olav og Lavrans, så husker jeg nok ikke ordlyden konkret, men bildet sitter spikret, - jeg tror det skjedde i Svartskog, - og altså bare i mitt hode!!!