Dette var Atwoods tredje roman, og ble lansert i 1976 (som så mye annet av høy kvalitet). Dronning Orakel er en roman om det å skrive, og om mulighetene for å omskape seg selv og for nye begynnelser. Joan Foster forteller historien om sitt liv, fra oppveksten med en dominerende mor og føyelig far, til de ulike mennene hun treffer og om bøkene hun skriver i hemmelighet.
Boka ga meg en tredimensjonal følelse, ved at de fleste personene har dobbeltpersonligheter. Arthur er revolusjonær, men konfliktsky. Faren er grå lege, men etterretningsagent under krigen. Chuck begynner som spjåkete kunstner, men normaliserer seg selv for å prøve å vinne Joan. Og folk fra fortiden kommer stadig tilbake i nye skikkelser.
Atwood finner virkelig formen i denne romanen, med en hovedperson som er vekselvis kynisk, omsorgsfull, likegyldig og selvironisk. Hun klarer ikke helt å knytte sekken i avslutningen, men det er bare en skjønnhetsfeil. (Og at den engelske tittelen Lady Oracle er oversatt til Dronning Orakel, skjønner jeg ikke. Lady er vel ikke det samme som dronning?)
Sist sett
